Rådgivning

Rådgivning er ikke populært blant terapeuter. Det er kanskje bra. Idet vi henvender oss til en terapeut har de fleste av oss allerede fått atskillige ubrukelige råd allerede, både fra oss selv og andre.

Samtidig er det ikke tvil om at mange erfarne terapeuter sitter inne med stor innsikt i mellommenneskelige forhold og bør ikke være gjerrige når det gjelder å dele sin innsikt. Mange vil også ha nytte av råd i vanskelige situasjoner, under forutsetning av at det er GODE råd. Snusfornuftige råd kan vi som regel gi oss selv.

GODE råd har en annen kvalitet enn snusfornuften. Slike råd kommer i en form som ikke alltid virker konkrete og klare, av og til vil de virke tvetydige, ofte vil de utfordre tilvante forestillinger og sannheter, ikke sjelden vil de innebære aktiv handling som utfordrer velkjente atferds- og tankemønstre.

Rådgiveren har bare makt og innflytelse i den grad klienten gir ham eller henne sin tillit. For klienten vil det ofte føles skremmende å gi sin tillit til et fremmed menneske, og det er ikke uten grunn. Det å gi noen sin tillit vil alltid innebære en viss risiko. Man kan bli skuffet. Men uten tillit kan terapeuten ikke være til hjelp og uten tillit vil klienten ikke kunne gjøre seg nytte av de råd som blir gitt. Begge parter er derfor avhengig av dette.

Når jeg har fått øye på et viktig perspektiv som jeg tror kan være viktig, vil jeg ikke være tilbakeholdende med å gi råd når den andre ønsker det. Til gjengjeld vil jeg respektere den andres rett til å ta imot mine råd på sin egen måte.

Tilbake til andre tjenester