Å arbeide med rammer

Et par søker ny scene.

Teatersjefen:	Hvem er dere? Hva vil dere?
Faren:	Vi er kommet hit for å finne en forfatter
Teatersjefen:	— og hvor er manuskriptet?
Faren:	Det er inne i oss. Dramaet er i oss og vi er dramaet. Våre lidenskaper tvinger oss til å spille det ...

Luigi Pırandello
“Seks personer søker en forfatter”

To mennesker sitter med hvert sitt ukeblad. Han blar uinteressert i Vi foreldre, hun virker fordypet i Kvinner og Klær. Venteværelset er som alle andre slike rom. Den ene veggen er dekorert med et stort bilde av måker som flyr over rolig hav, den andre med en plakat som viser et bølgende toscansk landskap. Stolene er i bjørk, trukket med mosegrønn pastell. Alt synes utstråle en beskjed om at harmoni er viktig og fint. Utvalget av lesestoff som tilbys bærer bud om at dette er kvinners verden. Her kan man velge fritt mellom Elle, Mode, Burda, Allers, Shape Up, Kvinner og Klær, Vi foreldre, og naturligvis det allsteds nærværende Se og Hør. Her er ingen Jakt og Fiske, ikke noe Vi Menn. For ikke å snakke om Nye Alle Menn eller Aktuell Rapport.

De to sitter der og venter begge på at parterapeuten skal hente dem.

Mannen heter Walter. Han er kledd i utvaskede dongrybukser og en rød- og hvitrutete flanellskjorte som bringer tankene hen på amerikanske tømmerhoggere. Ansiktet hans er fullt av svart og omsorgsfullt ustelt hår og skjegg. Med sin lille nese og små, svarte øyne innimellom alt håret minner han litt om labbetuss når han våkent titter rundt seg. Når han snakker, aner man en svak, utenlandsk aksent.

Elsbeth er mer elegant i stilen, blond og velsminket, en liten smule overvektig kanskje. Hun har et blidt ansikt og når hun smiler skulle man tro hun ikke hadde en sorg i verden. Skoene hennes er et under. Hælene er tynne som blomsterpinner, og når hun krysser bena og lar det ene hvile på det andre, borer den lille jernhælen tydelige merker i furugulvet på venteværelset.

Skulle lagt fliser, tenker jeg.

Det er to uker siden jeg snakket med dem for første gang. De bebreidet hverandre da intenst, og begge var enige om at ”om ikke dette hjalp” var det ingen annen utvei enn skilsmisse. Det var såvidt jeg fikk stagget dem nok til å få greie på at de har to barn, at de begge er i fast jobb, hun som nattevakt og han som kokk på en etnisk restaurant, og at de har vært sammen i 8 år.

Jeg husker at jeg allerede tidlig i samtalen spurte dem hvem jeg skulle være på parti med. Elsbeth forsto ikke spørsmålet:

...skal ikke du være nøytral da? spør hun.

Til dette svarer jeg at det avhenger av hva de ønsker. Det er tre parter jeg kan velge å ta parti for, nemlig for det første henne, for det andre han og for det tredje parforholdet deres. Jeg forklarer dem at det som er bra for Walter er ikke nødvendigvis er bra for Elsbeth, og at det som er bra for de to som enkeltmennesker ikke nødvendigvis er til gavn for parforholdet. Det kan til og med være slik at det som er bra for parforholdet vil kunne kreve smertelige offer på det individuelle plan for begge to. Det er derfor viktig at de gir meg klar beskjed hvor mine lojaliteter skal være. Dette var nok for dem en uvant måte å se det på, men etter en smule massasje trakk tanken etter hvert inn. Og da var ingen av dem i tvil. Min lojalitet skulle ligge hos parforholdet deres:

...akkurat når det gjelder å ivareta våre egne interesser tror jeg nok vi har lite å lære av andre...sa Elsbeth med et smil.

Første møtet gikk forøvrig med til å forklare dem at de grunnleggende premissene for vår samtale måtte endres, at det først var nødvendig å avklare om de i fremtiden skulle ha samme slags ramme rundt sitt forhold eller om de ønsket å forandre disse rammene. Gang på gang måtte jeg gjenta at en families fremtid vanskelig kan baseres på hva de voksne føler eller ikke føler for hverandre eller på hvordan de trives sammen akkurat for øyeblikket. Parforholdet som basis for et familieliv med to barn impliserer for det første alt for mye - for alt for mange - til at denslags kan avgjøres ut fra dagsformen, ut fra øyeblikkets opplevelse av trivsel eller mistrivsel. For det andre blir det for ustabilt og utrygt å basere et familieliv på slike premisser alene, i alle fall for ustabilt til at man kan forvente å løse vanskelige problemer sammen. Jeg utfordret derfor de to til først å avklare rammen for deres forhold i fremtiden, bestemme om de skulle være gift fortsatt eller heller etablere seg som skilt par, eventuelt finne frem til en annen pålitelig ramme for forholdet. Jeg gjorde det klart at jeg for min del ikke var villig til å begynne noen form for terapi før de selv hadde tatt ett skritt i en eller annen retning. Jeg husker jeg ble avbrutt der:

Hva betyr det egentlig når du snakker om en annen ramme?

Det var Elsbeth som gjerne ville forstå hva jeg snakket om. Jeg forklarte om igjen at jeg gjennom mine mange samtaler med par omsider hadde innsett at det er ikke er slik at man utelukkende kan velge mellom to alternative rammer for et parforhold, enten å være gift til døden skiller en ad eller å være skilt par. Man kan faktisk også velge andre rammer. Jeg fortalte dem om et par jeg kjenner som er enige om å leve sammen i fem år for deretter å stå fritt til å fortsette for en ny periode - eller å redefinere forholdet, og at jeg vet om andre som har bestemt seg for å leve sammen ihvertfall til barna flytter hjemmefra, for da å revurdere forholdet. Jeg forsøkte nok å formidle at jeg ikke var en utsendt medarbeider fra Kristelig Folkeparti, og at valget av ramme var opp til dem selv. Etter beste evne forsøkte jeg å hamre inn at en eller annen felles ramme var nødvendig for å kunne forvente å løse problemer i en relasjon.

Gang på gang forsøkte de to, oftest Walter, å endre premissene for vår samtale ved å fremholde at hensikten med parterapi nettopp var å få det bedre sammen. Hvis slik terapi medførte større trivsel og opplevelse av lykke i parforholdet, så ville de fortsatt være gift. Dersom dette derimot viste seg å være umulig å oppnå, selv ved hjelp av kvalifisert terapi, ville de to kunne enes om skilsmisse som eneste mulige utvei.

Flere ganger måtte jeg gjenta på ulike måter at dette var en lite fruktbar måte å tenke på, ettersom den innebar at følelsen av trivsel og lykke skulle være bestemmende for rammen rundt deres forhold. Igjen og igjen forklarte jeg at selv om parsamtaler med meg mot all formodning skulle ha den effekt at de fikk det godt sammen, ville de likevel kunne få det vanskelig igjen om en stund. Livet er som kjent fullt av påkjenninger, også i parforholdet. Da ville de være tilbake der de startet, og tankene om skilsmisse ville nok en gang dukke opp i deres bevissthet. Innenfor slike rammer ville det bli maktpåliggende for dem å ha det bra hele tiden. Opplevelsen av vansker ville bli truende for hele deres livsramme. De ville dermed tvinges til hele tiden – med bevende hjerte - å kjenne etter om de hadde det godt eller ikke, de ville måtte streve for å føle lykke hele tiden. Problemer ville bli noe som det ble viktig å unngå. Og, - når man er opptatt av problemer og det er viktig å unngå dem, så roper man egentlig på dem - og etterhvert kommer de da også sigende. Trivsel og lykke kommer tvert imot når rammene rundt en relasjon er trygge nok til at problemer kan sees i øynene uten frykt. Da er de fleste problemer bare helt vanlige vanskeligheter og kan løses uten videre. Trivsel og lykke kommer dessuten ikke når man aktivt søker det, når man trenger det som mest. Trivsel og lykke kommer lettest som et biprodukt av et annet meningsfullt prosjekt.

Begge var sterkt motvillige til å la seg overbevise om fornuften i dette perspektivet. Jeg forsøkte meg med å sammenlikne med forholdet mellom foreldre og barn, få dem til å se hvor viktig rammene der er. I den relasjonen kan jentungen oppføre seg riktig utrivelig i lengre perioder uten at foreldrene sier opp kontrakten. Hun kan stole på at rammene holder uansett og kan derfor relativt trygt ta de nødvendige kamper. Reality-TV, som Robinson og Big Brother, var jeg også innom, uten at hverken Walther eller Elsbeth helt syntes fatte hva jeg forsøkte å si. Det var først når jeg oppdaget at begge var tidligere aktive håndballspillere og jeg illustrerte mitt poeng med å vise til de norske håndballjentenes siste VM-kamp, at de – i alle fall rent teoretisk - virkelig aksepterte perspektivet. Kvelden før hadde landslagets trener midt i kampen mot Frankrike satt innpå spillere som ikke var vant til å spille sammen og som åpenbart ikke kjente hverandres posisjoner og spillestil. De ble da febrilsk opptatt av å finne hverandre på banen – av strukturen eller rammene for sin relasjon - og maktet ikke å lage mål. Da teamet i annen omgang ble byttet ut med et team som kjente hverandre ut og inn, fikk vi se spillet gli i stadig hurtigere tempo. Spillerne kunne stole på strukturen og derfor konsentrere seg om innholdet. Målene rullet naturligvis inn, ettersom posisjonene var klare og jentene kunne konsentrere seg om nettopp det – å lage mål. Selv om dette bildet for meg haltet på mer enn en måte, var analogien for Walter og Elsbeth klar som blekk.

Begge var imidlertid enige om at det for dem bare fantes to brukbare alternativer, enten fortsatt å være gift på tradisjonelt vis - eller ta ut en formell skilsmisse. De blåste nærmest litt foraktelig av mine forsøk på fremholde andre mulige rammer rundt en parrelasjon. For dem var det enten det ene eller det andre. De erkjente imidlertid at den opprinnelige rammen rundt deres parforhold på en måte var brutt, i og med at selve ideen om skilsmisse var introdusert som en reell mulighet. Fra det punktet var deres liv blitt et uendelig strategispill hvor alt handlet om forholdet. Var Elsbeth nedfor og taus noen dager var Walther overbevist om at hun planla skilsmissen. Hvis Walther ble litt for full på en fest, ble et av begge forstått som en kommentar til deres ekteskap. Fra da av var ingen problemer blitt løst. De levde med åpen dør.

Til slutt ble vi enige om at de skulle bruke en måned på å bestemme seg. Jeg informerte dem til slutt om at det ville være fullt mulig for dem å finne en parterapeut som uten videre ville akseptere deres opprinnelige bestilling og sette igang å arbeide med kommunikasjonen dem imellom. Jeg kunne til og med tilby dem å formidle kontakten til en slik terapeut. Det var opp til dem selv å velge basis for det arbeidet de skulle gjøre.

Ingen av dem var imidlertid interessert i å bytte terapeut. Selv om de gav uttrykk for at dette var harsk medisin, forsto de poenget. Vi avtalte å møtes etter en måned.

Det er alltid vanskelig dette med forpliktelse. Vi får så mange beskjeder i vår kultur om at parforholdet skal baseres på spørsmålet om hva jeg selv skal få ut av det: Fungerer dette forholdet for meg? Det er det naturlige spørsmål å stille til det meste i en kultur hvor det å konsumere er så viktig for den enkelte. Når kulturen i tillegg er utpreget individualistisk, bidrar det til at det blir det eneste naturlige spørsmål å stille. Vennskapsforhold fungerer i vår tid på slike premisser. De kan innledes og avsluttes relativt uproblematisk alt etter hvor givende de to vennene finner deres relasjon er til enhver tid. Relasjonen er ofte helt eksklusiv og angår få andre. Det er en type relasjon som den engelske sosiologen Anthony Giddens ( Giddens 1993) kaller ren (pure relationships), og som Caillé (Caillé og Hårtveit, 1984) betegner som refleksiv. Begge betegnelser henviser til at relasjonen er et mål i seg selv.

Det vi kaller kjæresteforhold vil – i hvert fall på et tidlig stadium - ha mye til felles med slike relasjoner, selv om de elskende ofte raskt oppdager at de lever under en horisont hvor partenes familie involveres. Om forholdet vedvarer forventes det at de to ønsker seg barn. Og fra det øyeblikket barna er unnfanget må relasjonen mellom de to beskrives på en annen måte. Deres relasjon endres da i retning det man i logikken og matematikken kaller en transitiv relasjon, i og med dens er nære tilknytning til andre, eksterne relasjoner og i og med dens sentrale målsetting utenfor seg selv. Fra det øyeblikk barna er født knytter de to sitt forhold til omgivelsene på en ny måte, og de lever ikke lenger bare for seg selv. De er gått inn en ny type kontrakt som er bygget på det transitive prinsippet, en relasjon for livet, et forhold som har mening for mange mennesker uavhengig av personlig utbytte for partene alene. Partnerne er mer som to piloter i et fly. De har et prosjekt felles, et prosjekt som har dimensjoner så enorme at spørsmålet om deres egen trivsel underveis virker nærmest irrelevant. Blir de to for opptatt av sin egen relasjon innebærer det tvert imota en alvorlig fare for sikkerheten under flyturen, ikke bare for dem selv, men også for passasjerene. Ikke bare barna ombord, men også foreldre, søsken, onkler, tanter, naboer, venner og kolleger har interesser i parrelasjonen og berøres om partnerne av en eller annen grunn forledes til selvopptatt interesse for sitt eget eksklusive parforhold. Man har, i og med barnas ankomst, flyttet ut av AllyMcBeals verden og inn i en verden hvor spørsmålet om egen trivsel fortsatt kan være viktig, men likevel sekundært. Fra det punktet må de to kjærestene finne seg i å utvide sitt perspektiv. Det viktigste spørsmålet blir nå hva som er godt for helheten, ikke minst for familien.

Dette skiftet av perspektiv er krevende for mange. Det representerer en forandring av tankemønster, ikke bare en ordinær justering. En av grunnene til at de sitter så langt inne hos de fleste av oss, er nettopp at det bryter med et av kulturens sentrale imperativer. Du skal ikke leve for andre. Riktignok hevdes det av og til at kvinner er sosialisert til å være noe for andre, mens menn i større grad er opplært til å være noe for seg selv. Det er imidlertid verd merke seg at det implisitte budskap da ofte er at det er kvinner som bør forandre seg og bli mer som menn. Kulturens hovedbeskjed er at du skal leve for deg. Du har et ansvar for å realisere deg.

I forhold til slike beskjeder kan forpliktende relasjoner med andre mennesker lett fremstå som noe som kan komme til å stå i veien for den enkeltes selvrealisering, som noe man trenger å frigjøre seg fra. I forhold til slike beskjeder blir det vanskelig å fatte at det er ved å gi at man får, at det er ved å miste at man endelig kan finne det man så desperat søker.

En måned etter er Walter og Elsbeth nok en gang på kontoret. De er ikke så pratsomme denne gangen. Det viser seg at de ikke har maktet å komme fram til noen avgjørelse angående fremtiden, eller sagt mer presis: motet har sviktet:

...jeg har tenkt at det er ikke er mulig å bestemme før jeg vet om han har tenkt å slutte med å ... sier Elsbeth.

Jeg avbryter henne like godt med en gang.

...nei, det er ikke slik i det hele tatt. Det snakket vi om sist gang. Spørsmålet er ikke om du vil gjenopprette ekteskapet med en eller annen idealmann som er ferdigbehandlet for noen feil du mener han eventuelt har. Spørsmålet er om DU vil ta ansvar for å forandre DITT blikk og se noe annet hos ham. Spørsmålet er om du vil ha ham og leve med ham slik han er. Det er ingen kunst å elske den feilfrie eller perfekte. Spørsmålet er om du vil å forplikte deg i forhold til ham som her sitter – slik han nå engang er med alle sine feil og mangler. Det er Du som må bestemme DEG! Så enkelt er det. Så vanskelig er det.

Elsbeth nikker motvillig og forstår. Hun har imidlertid foretatt en rask retorikkanalyse i hodet og trenger å avklare:

...ok, jeg ser peoenget - men lukter det ikke litt kristelig skolelag av dette ?

Jeg kjenner meg tatt på kornet og kan bare gi henne rett:

...jo, jeg hørte det selv at det bli litt sånn – litt oppstyltet og moralsk liksom. Men jeg mener det jeg sier – så få det heller være at kristenfolket mener det samme. Jeg mener ikke at det jeg har sagt til dere er rett for alle, men jeg mener det er et godt råd til dere – og til endel andre par. Jeg er ikke ute etter å gjøre dere til bedre mennesker. Jeg er ikke ute i noe moralsk ærend. Jeg sier det jeg sier for å gjøre den jobben dere har bedt meg om å gjøre. Det er jo naturligvis hyggelig om dere i tillegg liker det jeg sier, men det perspektivet kan ikke være styrende for meg. Jeg skal si hva jeg mener er bra for deres parforhold, enten dere liker det eller ikke. Det kan dere regne med. Og – det må jeg si – dere to trenger begge å vite hvor dere står. Får dere tanker om at rekkverket rundt deres balkong er rottent, tør dere ikke lene dere på det....

Den siste metaforen kjenner jeg halter voldsomt, og jeg forstår at en opplevelse forrige søndag enda ikke har sluppet taket hos meg. På besøk hos noen venner fikk jeg meg en skrekk i livet da det plutselig knaket faretruende i rekkverket jeg selv lente meg til. Elendig metafor eller ikke, Walter forstår poenget og tar stafettpinnen:

... men det er jo forbanna hasardiøst! Man kaster seg ut i noe man ikke vet hva er. Tenk om hun..

Jeg avbryter også ham. Nøytraliteten er en gammel yrkesskade. Den skal pleies:

...det er nettopp det, Walter. Det er hasardiøst. Du går inn i noe du ikke vet hvordan blir. Du gir på mange måter livet ditt i en annens hånd. Det er jo nettopp det man gjør når man gifter seg, bare at da er som regel sex, vennskap og godhet for hverandre rørt sammen til en drink som gjør at man er en smule animert. Men nå, uten medikasjon av noe slag, å si jeg vil og tør, eller alternativt, si jeg vil ikke, JEG tør ikke, - det krever mot begge veier. Man kan uansett komme til å angre...dere trenger ingen terapi – dere trenger MOT!

Elsbeth ser tankefull ut og sier:

...ja, i forhold til akkurat dette tror jeg vi er like i tvil. Og igrunnen, kanskje det er den tvilen som har gjort at vi i de siste årene ikke har våget å komme nær hverandre...du vet det er liksom ingen vits i å henge opp bilder på lugaren om skuta heter Titanic...

Walter nikker:

...men på den annen side, gå inn i et rom med et annet menneske og kaste ut nøkkelen...det er Big Brother for hele livet, det er Robinson og Farmen og Camp Molloy i en pakke...om jeg bare var sikker pa at Elsb...

Walter avbryter seg selv nå. Det gjør jobben min lettere.

Jeg vet de to har det vanskelig, men jeg vil ikke engang tilby dem en illusjon av at det er mulig å løse problemer så lenge rammen rundt forholdet er uavklart. I alle fall vil ikke jeg hjelpe på slike premisser. Vi avtaler å møtes om en måned. Før de går sier jeg følgende:

Jeg vet godt at jeg nå ber dere om noe som er vanskelig. Jeg har sagt til dere at noen par finner å kunne forplikte seg for noe mindre tidsrom enn det forhåpentligvis er til døden skiller dere ad, men har forstått at for dere er det bare to måter som er aktuelle. Den ene er å reetablere ekteskapet, den andre å etablere dere som skilt par. Dere vet at begge deler er mulig. Begge deler er også respektable valg. Det som derimot ikke er mulig i lengden, og som dere selv har forklart meg, er å gå i en evig usikkerhet slik dere nå har gjort i snart to år. Det er helsefarlig og stressende for alle parter, antakelig også for barna, foreldrene deres, venner og andre. Dere må derfor våge et sprang i en eller annen retning...

De to nikker alvorlig, kanskje for å få meg til å holde munn, kanskje fordi de forstår.

Jeg tror nok dere vet at det er flere som venter på en slik avklaring fra dere, dere har snakket om familiene deres, søsken, og...

Nå er det Elsbeth som avbryter meg:

...barna...begge går liksom å ser på oss...den minste spør av og til rare spørsmål ... flere av våre venner har skilt seg...venninnene mine sier...

Walter smiler og ser på Elsbeth. Hele den synlige del av ansiktet er pluselig en smilerynke:

...ja, det blir nok fest i Skilte Venninners Klubb om Elsbeth kvitter seg med den lille degosen sin...

Åja, det kan vel være, tenker jeg! Jeg har sett en betydelig forandring i de siste årene når det gjelder de omgivelser par lever under. På den ene siden er det forhold som god økonomi og mobilitet som har fjernet tidligere stengsler for å bryte ut av forhold. Alt i alt et stort gode for de fleste, og naturligvis også en ren velsignelse for et fåtall som ellers hadde vært henvist til å leve videre i forhold med vold og mishandling. Nå har de i alle fall en mulighet til å slippe fri.

Men i tillegg har de sentrifugale krefter i omgivelsene rundt parforholdet øket i styrke. Arbeidet krever mer enn tilstedeværelse fra 9 til 4. Man skal gi alt, man skal gi hele sin kreativitet. Det er ikke lenge siden en jente i Trondheim faktisk ble oppsagt fra jobben fordi hun ikke ønsket å delta på fester og fuktige sammenkomster utover arbeidstiden. Arbeidsgiveren ville ikke ha slike ansatte. Her var det snakk om å bidra med full pakke eller ingenting. Skillet mellom arbeid og fritid som vi forbinder med det modernistiske prosjektet er i det hele tatt under endring, godt assistert av ny, facinerende teknologi, ikke bare i den forstand at arbeidet kan inkludere golfturer til Sør-Afrika og heisaturer med danskebåten, men også i den forstand at arbeidet i stor grad blandes med privatlivet også i hjemmet. Mobiltelefoner og laptoper sørger for det.

Så er det omgivelsenes støtte eller ikke støtte til parforholdet som også er i endring. Tidligere var selve parforholdet som en egen identitet støttet av omgivelsene i større grad. Inngåelsesritualene, selve bryllupet signaliserte slik støtte. Den refleksive relasjonen ble transformert til en transitiv relasjon i og med at den ble endel av slektsystemet. Forlovernes forpliktelse var eksempelvis rettet mot parforholdet, ikke mot den ene av partnerne. Parforholdet var altså i større grad en egen identitet med et eget supportsystem. Individualismens suksess har bidratt til at dette supportsystemet for parforholdet er blitt redusert. Forholdet er i stadig økende grad blitt oppfattet som et mål i seg selv, en lykkefabrikk som skal produsere øket livslykke for partnerne, en sak for de to, og for ingen annen. Finner en av de to ut at dette forholdet ikke lenger fungerer ( som det jo heter ), er det vedkommendes ansvar å oppløse det. Omgivelsenes bidrag er nok idag å ivareta den enkelte person, mer enn å støtte deres parforhold – og i neste omgang deres familie. Også terapeuter har for en stor del kjøpt den indiviualistiske ideen, og er ofte raske med å spørre spørsmålet om dette forholdet er liv laga om det ikke produserer den forventede lykke for partnerne. Dermed blir ofte parterapeuter – og kanskje ikke helt uten grunn – oppfattet som en slags terminators som hjelper den lille mann og kvinne til å slå seg løs fra undertrykkende strukturer som holder dem fanget. Egentlig bygger slike holdninger på en misforståelse, en manglende forståelse av et poeng som særlig den norsk/franske familieterapeuten Philippe Caillé ( Caillé 1992) har fremholdt så sterkt, nemlig at en og en er tre, at parforholdet er en egen identitet som parterapeuter og partnere må ta hensyn til og regne med. Selve rammen for forholdet er for de to det romskipet er for astronautene.

Så er det blitt mai. I Drammensveien er det fullt av rødruss som lader opp til den syttende. Fra Lapsetorvets utekafeer ser jeg Walter og Elsbeth komme spaserende i solen.

Walter er ikke til å kjenne igjen. Han har klippet håret som nå er kort som på en amerikansk general. Skjegget er borte og jeg ser at mannen har tenner. Det har jeg ikke lagt merke til før. Tidligere så man bare av og til at det ble en åpning mellom barten og hakeskjegget. Begge er brune i ansiktet. De forteller at de tilslutt forsto at de måtte skaffe seg tid til sitt prosjekt for å komme videre. Walter hadde tatt en telefon til barnas yndlingstante, forklart situasjonen – som slett ikke var ukjent for henne. Med tanten som barnevakt bestilte de siste-øyeblikk billetter med Saga og havnet to uker i Nice. De går ikke inn på hva som har skjedd, men de har bestemt seg for at det i fremtiden er Walter og Elsbeth. Ikke småtteri.

De to er stolte – det ser jeg. De er kommet over en ikke så liten avgrunn. Sammen.

Men jobben min er å helle mer malurt i deres beger:

...jeg gratulerer dere med bestemmelsen og ser at den allerede har begynt å gjøre dere godt!

Første etappe er dermed tilbakelagt. Nå gjenstår annen etappe. Den består i å gjøre omgivelsene oppmerksom på situasjonen. Omgivelsene er naturligvis venner og venninner, barn, søsken og foreldre. Kanskje til og med arbeidskamerater dersom uklarheten om deres forhold har nådd også arbeidsplassen. Annen etappe består i at dere informerer dem om det som har skjedd. Det må ikke nødvendigvis skje bare med ord. Jeg vil foreslå at dere sammen bestemmer dere for et ritual som dere gjennomfører for å demonstrere deres bestemmelse. Et ritual er en handling som har en overordnet – eller underliggende, alt etter som – betydning som de tilstedeværende er kjent med. Ikke alle trenger å være til stede, det er nok med representanter for ulike viktige grupper, så som barn, arbeidskamerater, venner og familie. Hva ritualet skal bestå i bestemmer dere selv...

Walter spør:

...du snakker vel fan steeejke ikke om å gifte seg igjen... bare på en annen måte?

Kraftuttrykk krever en innfødt for å sitte! I Walters munn er det bare utrolig sjarmerende. Elsbeth ser på meg og sier:

Dette kjenner jeg sitter forbainna langt inne! En ting er at vi er enige og tenker det samme, men...fy faaaan steiiiike...

Jeg hører at Elsbeth nå henter fram uttrykk fra sin barndom i Nord-Norge og vet at vi nå snakker skikkelig sammen. Jeg fullfører setningen for henne. Er hjelpsom sånn:

...å gjøre det, vise det, stå for det, - det er noe helt annet. Hva var det Peer Gynt sa da han hadde sett den lille bonden som hogget av seg fingeren for å slippe militæret? ”Tenke det, ville det, meg gjøre det? Nei, det fatter jeg ikke!”

Dere vet utmerket godt at jeg ikke kan bestemme noe som helst i deres liv. Min innflytelse handler om tillit. Og jeg har den tillit dere gir meg, ikke et gram mer. Men dere betaler meg ikke penger for å høre på alminnelige vennligheter. Derfor vil jeg være helt klar på dette:

Jeg anbefaler dere å gjennomføre et slikt ritual, og for meg er ikke bestemmelsen deres troverdig før det er gjort, samme hva dere sier...ord er ord, handling er handling...det er etter min mening nødvendig at dere forankrer definisjonen av deres forhold i omgivelsene på en slik måte...

Elsbeth gjentar for seg selv mens hun ser på Walter:

..langt inne, virkelig langt inne...venninnene mine...de kommer til å...

Walter liksombokser henne på skulderen. En mann er en mann:

...har vi sagt A får vi si B! Det er faktisk også et par stykker jeg har lyst til å stoppe kjeften på, mellom oss sagt! Elsbeth, vi har gjort gærnere ting enn dette...men da er det slutt, da holder det for meg ihvertfall – og dette skal kalles terapi! Jeg ler meg ihel...

Jeg går rett på limpinnen. Greier ikke å la være å korrigere ham. Liker så godt å vite best. Forklarer derfor at vi ikke har begynt noen terapi enda. Vi driver bare å legger forholdene til rette for en eventuell senere terapi - som antakelig ikke blir nødvendig. Men Walter hører ikke på meg lenger, han bare gliser nå. Tanken om å vise dem alle sammen tiltaler ham. Likevel holder jeg på:

...nei, da er det igrunnen slutt. Min erfaring er at når dette er gjennomført er omgivelsene en støtte heller enn en belastning for forholdet. Dessuten, vet dere at dere har gjort det, kommet over en avgrunn, prioritert forholdet deres fremfor andre forhold, sagt noe med handling og ikke bare med ord. Min erfaring er at de fleste problemer dere har stridd med vil lett la seg løse innenfor en slik ramme. Hvis ikke, finnes det muligheter for parterapi. Men høyst sannsynlig blir det ikke nødvendig. Det forutsetter imidlertid at dere hver for dere i fremtiden er lojale og ikke deler deres eventuelle vanskeligheter i parforholdet med venner og bekjente. Vil dere at omgivelsene skal støtte deres relasjon, må dere ta ansvar for å signalisere at den representerer noe eksklusivt og verdifullt for dere.

Jeg har her et ark med de forutsetninger jeg anbefaler når det gjelder ritualet. Jeg ber dere utarbeide det ferdig til neste møte her, i alle detaljer. Vi gjennomgår det så kritisk sammen.

Deretter gjenstår bare å gjennomføre det...

Etter at nytt møte er avtalt, og de to har forlatt rommet blir jeg sittende å tenke. Det går opp for meg at jeg aldri har spurt dem hva slags problemer de hadde.

Walter og Elsbeth kommer aldri til noen ny time. Elsbeth ringer og avbestiller. Hun ler i telefonen og sier jeg skal få et brev i posten.

To dager etter får jeg en svær konvolutt. Den inneholder et signert foto. Det forestiller Elsbeth og Walter som kommer svømmende inn mot land. På stranden venter to leende barn. Gutten står i vann til knes og strekker allerede hånden ut for å hjelpe moren opp. Noen unge mennesker står med fulle ølglass i hendene. På en stubbe står det andre glass og venter på et eller annet. Tre middelaldrende mennesker, to kvinner og en mann sitter på en knaus og ser forundret ut. Det må være Elsbeths foreldre. Hvem den andre damen er, vet jeg ikke. I en rullestol sitter en eldre herre med teppe over bena.

Jeg har ingen peiling på hvem han kan være.

Tilbake til artikler