Annette får briller

En struktur for veiledning - uten veileder.

I denne artikkelen beskrives en struktur for det som kalles kollegaveiledning. Rollen som ekstern veileder er overlatt til en bestemt struktur. Slik gudstjenesten følger en viss liturgi og derfor er gjenkjennelig fra søndag til søndag, foregår veiledningsmøtene her på samme måte hver eneste gang. Gjennom gang på gang å følge denne liturgien, ved å gå samme løypa om igjen og om igjen, vil den enkeltes særegne tanke- og atferdsmønster etter hvert tre tydelig frem. Slik man ved å lese bok etter bok av samme forfatter blir mer og mer kjent med denne forfatterens særegne univers, vil deltakerne bli bedre kjent med sin egen konstruksjon av verden og få anledning til å reflektere over egne vandringer og veivalg i dette universet.

Måten jeg ordlegger meg på vil allerede ha gitt leseren et hint om at forfatteren av disse linjer oppfatter seg selv som sosialkonstruksjonist. Uttrykk som ”konstruksjon av verden”, ”sitt særegne univers” bærer tydelige bud om det språklige og teoretiske nabolag forfatteren opererer i. Det betyr ikke at den veiledningstrukturen som her presenteres er mer konstruktivistisk, sosialkonstruksjonistisk eller systemisk enn andre arbeidsformer. Den er bare en struktur, en fast, rituell måte å samhandle på. Philippe Caillé ( Caillé 1985) ville kalle det ”et flytende objekt”. Slike strukturerer kan gi mening sett fra mange forskjellige teoretiske ståsteder og er i seg selv verken det ene eller det andre. Det er i observatørens blikk de blir positivistiske eller konstruktivistiske.

Makt og hierarki

I et innlegg i Fokus på familien (Andersen 1994) omtaler Tom Andersen veiledning generelt under overskriften: ”Et samarbeid – av noen kalt veiledning.” Han drøfter her de hierarkiske sider ved veiledningsprosessen, og foreslår selv ordet ”samarbeid” som mer dekkende. Selv synes jeg det ordet er lite egnet for det som vanligvis oppfattes som veiledning, nemlig en situasjon hvor en fagperson som er overordnet, eller som har lengre erfaring eller antatt høyere kompetanse, mot betaling – eller som del av sitt arbeid – gir faglige råd til en annen fagperson over tid. Slike arrangementer impliserer et element av hierarki og ulikhet i makt, både til å definere relasjonen og til å bestemme hva som er faglig forsvarlig og uforsvarlig. Ordet ”samarbeid” underkommuniserer etter min mening komplementariteten i slike forhold. Siden skjult makt ofte er dobbel makt, tror jeg det vanligvis vil være viktig å bruke ordet veiledning eller supervisjon om slike relasjoner. Makt handler om muligheten til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. I denne forstand innebærer den tradisjonelle rollen som veileder en betydelig maktposisjon. Om veilederen fristes til å underkommunisere denne makten, om han til og med fraskriver seg den på ulike måter eller gir den nye, myke navn, så tjener det bare til at den blir mer potent.

Den strukturen som presenteres i denne artikkelen representerer et forsøk på å utvikle et reelt alternativ til slike hierarkiske strukturer i veiledning, og åpne en mulighet for god veiledning uten at penger skifter eier og uten at det punktueres på ulikheter i erfaring eller hierarkisk posisjon. Bare da kan det være tale om et reelt, likeverdig samarbeid.

Materialet

Både den som skal forske, den som skal hjelpe og den som skal veilede trenger noe å bearbeide for å kunne utøve sin kunst. På samme måte som billedhuggeren trenger en steinblokk – eller nå for tiden kanskje heller et nedlagt bilverksted - for å skape sin skulptur, eller gullstrupen må ha en melodi for å utøve sin kunst, er det umulig å veilede uten et materiale. Mens forskerens materiale i prinsippet er grenseløst, arbeider psykoterapeuter og veiledere vanligvis med klientens fortellinger. Også de kan bearbeides, forlenges og forkortes, utvides og forminskes, fargelegges og finpusses. Men på samme måte som et maleri eller en skulptur ikke taler uavhengig av sine omgivelser, vil veilederen i tillegg merke seg analoge data som hjelper ham å forstå fortellingen i kontekst. Observasjoner av de ting klienten omgir seg med, kroppslige uttrykk og ikke minst egne indre opplevelser i situasjonen, representerer tilgjengelig tilleggsinformasjon. For den observante psykoterapeut eller veileder kan dette av og til være tilstrekkelig. Det er det som gjør at det er mulig å spå i kaffegrut og med tarotkort. Selv har jeg opplevd at til og med håndens linjer lar seg fortolke og kan danne utgangspunkt for terapeutisk arbeid (Hårtveit 2003).

Den som trenger veiledning sliter gjerne med et faglig problem eller et vanskelig dilemma. På en eller annen måte må hun dele informasjon om dette med sin veileder. Det kan hun gjøre på utallige måter, det finnes veiledere som benytter tegning, skulpturering, modellering eller til og med dans. Det vanligste er likevel å fortelle. Det er derfor fortellingen som skal være vårt materiale. La oss bli kjent med Annette. Hun jobber som avdelingsleder på et barnevernkontor og deltar i en veiledningsgruppe som møtes fra klokken 16.00 til 17.00 siste torsdag i hver måned. Gruppen for øvrig består av Bjørn, Catrine, David, Erik og Frida. Om litt skal Annette fortelle gruppen om et problem hun strir med.

Tiden

Fortellingen om et mindre trafikkuhell eller om et tilfeldig møte med en bekjent kan gjøres unna på minutter og alt er sagt, eller den kan utbroderes over år og fortsatt gi rom for ny informasjon. Det er derfor viktig at det rom som en fortelling forventes å fylle er tydelig definert. Er rommet uklart definert oppstår det lite informasjon. Forutsetningen for å tenke ” han snakket lenge om forhistorien” er at rommet er klart definert. Om han snakket i tre kvarter av totalt en time, forstår vi at det var lenge. Snakket han totalt tre kvarter av en psykoanalytisk behandling som strakk seg over alt i alt 400 timer, var det kanskje ikke så lenge likevel. Da ville kanskje analytikeren notere at ” det er påfallende at han praktisk talt ikke nevner forhistorien...” Er rommet klart definert vil også pauser i fortellingen bli meningsgivende.

Det er ikke slik at en lang fortelling med mye data alltid gir mest informasjon. Av og til kan det være tvert imot. Et digitalisert bilde av Hitler med en oppløsning på 5 millioner pixler gir ikke nødvendigvis mer informasjon enn den enkle karikatur bestående av fire skrå streker med et svart kvadrat under. Fortellingen om en skjev replikk kan fylle utallige møter, og være tema for kjærester en hel sommerferie. Verdenskrigen kan oppsummeres i noen setninger. Både tegninger av melkeveien og av et molekyl kan få plass på et vanlig tegneark. Rommets omfang kan derfor ikke bestemmes med utgangspunkt i det som skal fortelles, like lite som en malers lerret kan dimensjoneres med utgangspunkt i motivet. Rommets størrelse må fastsettes med utgangspunkt i praktiske forhold og i konvensjoner om malerkunst eller fortellinger. Det må derfor være stort nok til at den som forteller selv kjenner at det er mulig å formidle noe sentralt i det tilgjengelige rommet. Da er timen naturligvis en magisk størrelse.

Den som skal fortelle noe vil allerede før fortellingen begynner gjøre et internt sorteringsarbeid. Dess mer begrenset og klart definert rommet er, dess mer krevende blir dette sorteringsarbeidet. Hvordan få andre til å forstå noe på en eneste time? Hva er det da nødvendig å ta med, og hva er det nødvendig å utelate? Idet fortelleren starter sin fortelling har han allerede gjort flere slike valg. Det forutsetter imidlertid at han vet hvor lang tid han har til sin fortelling. Dersom dette er uklart vil hans presentasjon lett komme til å likne på internett - som også er av ubestemmelig størrelse. Da kommer det viktige og det uviktige hulter til bulter og side om side. Og hvem kan svare på hva internett handler om? Er rommet uklart vil også tilhøreren til en fortelling få problemer med å forstå.

Vi bestemte oss for å eksperimentere med mindre og mindre rom. Etter hvert kom vi frem til at en time er for mye. Den som lytter aktivt greier å registrere – og holde fast på - maksimum tre eller fire tanker og ideer når en annen forteller. Etter ett kvarter synes oppmerksomheten å avta. Fortelleren på sin side gjør dessuten et tydeligere indre sorteringsarbeid når tiden er kortere, og presenterer sin fortelling i klarere farger og tydeligere linjer. Vi fant etter hvert at 15 minutter var det mest ideelle. På det arket kan kunstneren tegne sin figur. Innenfor den rammen skal Annette fortelle sin fortelling.

Hvem forteller?

De fleste fortellinger oppstår ved samhandling. En person forteller, noen andre bidrar med ulike innspill av både språklig og analog karakter. Det er nikking på visse punkter, smatting med tunger, himling med øyne, det er medfølende ”Hva? Gjorde han virkelig det?” og ” Det ville jeg aldri funnet meg i!!). Når dette har utspilt seg har i virkeligheten alle vært med å skape fortellingen og gi den retning, enten med analoge uttrykk, aktive språklige bidrag eller med talende taushet. Fortellingen er blitt et felles byggverk hvor fortelleren riktignok stort sett har levert materialene, men hvor alle de tilstedeværende likevel har bidratt aktivt til det bygg som til slutt står der. Noen har spikret opp reisverket til et bislag ( som vedkommende synes er så praktisk!!), noen har satt inn et vindu mot stjernene ( som vedkommende selv alltid har drømt om!!), andre har – ofte uten å vite det – med talende taushet eller kroppslige uttrykk påvirket fargevalget i stuen ( gule vegger er sååå harry!!) eller hengt opp bilder – kanskje til og med av sine egne slektninger.

I veiledning er det imidlertid den enkelte som er i fokus. Problemet eller dilemmaet som er tema i veiledningen er oppstått og består innenfor vedkommendes materielle og språklige verden. For å kunne hjelpe må vi gjøre oss kjent med dette spesielle universet. Vi er derfor interessert i at fortellingen skal komme frem med et minimum av deltakelse fra de andre i gruppen. Denne interessen deler vi med psykoanalytikeren som av samme grunn har plassert seg strategisk bak pasienten, som da ligger på benken og forteller. Det som kommer frem skal være pasientens historie, ikke en fortelling som analytikeren og pasienten koker sammen i fellesskap. Analytikeren begrenser derfor - i hvert fall i starten – sine egne bidrag til jevn, vennlig brumming. I mangel av sofa og ørelappstol har vi forsøkt å la fortelleren sitte med ryggen til gruppen for slik å skjerme ham mot de andres uunngåelige påvirkning. Det virket som om det ble for uvanlig for fortelleren. Tom Andersen ville kanskje ha sagt at det ble ”for forskjellig” (Andersen 1996). I stedet innførte vi en rituell oppfordring til de tilstedeværende om i minst mulig grad å signalisere sin støtte eller avsky til fortellingens enkelte elementer, og om å minimalisere antallet anerkjennende smatt og medfølende hoderisting.

Dermed vil det som psykoanalytikeren ville kalle overføring og motoverføring senere bli mulig å registrere og språkliggjøre. Fortelleren vil nemlig alltid fortelle til noen. Hans fortelling vil – idet den legges frem – allerede være preget av fortellerens projektive forestillinger om publikum, deres holdninger til ham, deres sympatier og antipatier, deres tabuer, meninger og verdier. Fortelleren vil i vekslende grad være seg bevisst at det her er tale om hans egne projeksjoner, at det er hans egne forestillinger om publikums holdninger, sympatier og antipatier det er tale om. Uansett vil fortellingens form og innhold preges av dette. Fortelleren vil i sin indre dialog ( Andersen 1996) hele tiden spørre seg selv om hva publikum vil bli imponert av, sette pris på, beundre, avsky eller bli berørt av i fortellingen som legges frem. Man vil gjerne legge frem sin fortelling på en måte som oppleves som sannferdig, men man skal samtidig definere seg selv gjennom det man forteller. Gruppens mulighet til å hjelpe Annette med det problem eller det dilemma hun snart skal legge frem, er avhengig av at hun får presentere sin fortelling i fred. I respekt for hennes fortelling lukker de andre sine ansikter mens hun forteller, og lar henne fylle rommet med sin fremstilling.

Bearbeidelsen

Den som går på stranden og ser etter vakre skjell eller runde steiner, vil høyst sannsynlig finne flere enn den som bare går på stranden uten å lete etter noe spesielt. Den som skal lytte til en fortelling må også lytte etter noe. Vi har, med basis i erfaringer fra mange forsøk, funnet det nyttig at det lyttes på følgene frekvenser:

Punktueringer

Når en fortelling presenteres er ikke alt med. Fortelleren tvinges til å foreta et utvalg av elementer som blir med i fortellingen. Andre må han la ligge. Dess mindre rommet er som fortellingen skal inn i, dess mer tvinges fortelleren til å beskjære sin fremstilling. Dess mer den må beskjæres, dess mer informativ blir den. En av gruppes medlemmer har som oppgave å konsentrere all sin oppmerksomhet om hva som preger fortellerens utvalg av elementer i sin berettelse og hva som konsekvent glimrer med sitt fravær. Er dette en historie om kjønn, kanskje om hvor vanskelige kvinner er, er det en fortelling hvor det punktueres på alder, om hvordan eldre alltid overser de unge, eller er det verdens urettferdighet som er tema, en fortelling om hvordan de rike alltid blir rikere og de fattige fattigere? Det er Bjørn som skal lytte på denne frekvensen.

Kontekst

Data får mening gjennom den kontekst de settes inn i. Slik er det naturligvis også med de enkelte elementer i en fortelling. For den som er i ferd med å fremstille fortellingen om sin uendelige uflaks, vil tolv rette i tipping og utbetalt gevinst på 12000 kroner være et nyttig element. Her har man for en gangs skyld 12 rette, og hva ble premien? 3 millioner? Nei 12000 kroner! For den som vil fremstille seg selv som en lykkens pamfilius kan det samme elementet fungere som nyttig mursten også i et slikt byggverk: Samme dag som kravet om innbetaling av 11900 i restskatt dumpet ned i postkassa, gikk tolveren inn, akkurat nok til å dekke restskatten! Det må finnes en Gud alikevel!

Meningen oppstår ikke utelukkende ved hva som punktueres på, men avgjøres av hvordan fortelleren velger å sette fortellingens enkelte elementer i kontekst. Hendelser kan av fortelleren slik gis en hvilken som helst mening, alt etter den ramme de settes inn i. Fortellingen er fortellerens konstruksjon, han er arkitekt, byggmester og beboer på en gang. For å forstå det problemet Annette forteller om, må noen forsøke å legge merke til hvordan hun i sin fortelling gir mening til de enkelte elementer. Det er Catrine som skal lytte på denne frekvensen.

Konnotasjoner

Den som forteller velger sine ord blant uendelige muligheter. Dess mindre rommet er, dess nøyere vil han være med å finne de ord som er mest megetsigende, de som best dekker det han vil uttrykke. Han vil da ofte benytte ord som har to funksjoner samtidig, slik at de både peker på det de skal peke på, men samtidig uttrykker fortellerens forhold til fenomenet. Har man slått blått øye på sin kone, forteller bruken av uttrykket ” meningsutveksling” også noe interessant om hvordan vedkommende i rollen som forteller gjerne vil forstå episoden. Slik Freud beskrev studiet av drømmene som kongeveien til informasjon om det ubevisste, er studiet av konnotasjoner i språket den beste vei til informasjon om fortellerens valg av kontekst. Det er David som skal konsentrere seg om å lytte etter ord som kan gi oss en pekepinn om fortellerens valg av kontekst.

Problemet som løsning

De fleste problemer vi møter på vår vei løses opp etter samme prinsipp, til og med uten at vi tenker over det: Vi definerer problemet eller vanskeligheten og bestemmer oss for å prøve en bestemt løsning. Den løsningen løser som regel problemet og vi tenker ikke mer på den saken. Vi mennesker er imidlertid slaver av vanens makt og går helst på velkjente stier. I livets løp blir det derfor ofte slik at vi utvikler noen yndlingsløsninger, velkjente strategier som vi anvender med stor virtousitet. Vanligvis fungerer de fint.

De vanskeligheter og dilemma som presenteres i terapi eller veiledning har vanligvis en forhistorie. Fortelleren har ofte forsøkt å løse problemet mange ganger ved hjelp av sine yndlingsstrategier, ved hjelp av handlinger og tanker som vedkommende antar må være konstruktive. Siden saken likevel reises i veiledning betyr det at dette likevel ikke har fungert, at fortelleren er fanget i sitt eget tanke- og handlingsmønster. Der er der problemet eller dilemmaet har sin eksistens. Men det er ikke det viktigste.

Det er også av og til slik at vårt intense strev med å kvitte oss med problemet som plager oss, kommer til å representere en løsning på et annet - og kanskje større og atskillig verre – problem, som elles ville blitt tydelig for oss. Sjefens kjefting og urimelige bebreidelser kan for eksempel ha den fordel at de er nettopp urimelige. Om de skulle forstumme kan det hende at vedkommendes egen, indre stemme ville være langt mer presis og hjerteløs i sine bebreidelser, og i tillegg ha større injurierende kraft. Problemet – så slitsomt og smertefullt det enn er – kan altså av og til representere en løsning på et annet problem som ikke er synlig så lenge man kjemper med det første. Når Annette legger fram sin vanskelighet skal Erik lytte på det øret.

Personlige greier og privatsaker

Vi plasserer data der vi synes de hører hjemme. Når en kollega på den siste personalfesten i sene nattetimer gir til beste en skikkelig utblåsing om sitt forhold til egoistiske kvinnemennesker, arkiverer vi vanligvis slike ting under kategorier som ”privatliv”, ”rotbløyter vi har deltatt i” eller eventuelt i skuffen med påskriften ”skal glemmes”. Når slike små hendelser arkiveres med så stor diskresjon, betyr det også at de sjelden omtales. Det betyr ikke at de inneholder mindre informasjon enn andre data. De hentes bare sjelden frem – i alle fall ikke i seriøse sammenhenger. Det skjer eventuelt bare under nye vorspiel hvor man starter opp med å hente frem vellykkede scener fra tidligere personalfester.

Det faktum at Frida er en eneste på arbeidsplassen som bringer med seg selvbakte kaker til fredagslunsjen og – det går opp for deg i samme øyeblikk du tenker tanken – også er den som har hatt med seg Twistpose på veiledningsgruppen denne dagen, er også en slik liten observasjon som vanligvis ikke hentes frem og gis mening i veiledningsammenhenger. Tanken sveiper innom, og du lar den forsvinne. Du trenger den ikke til noe. Du legger kanskje derimot merke til at skålen nå nesten er tom! Kanskje går det også opp for deg at det er du selv som har spist alle de fire lakrisbitene som posen inneholder, på tross av at du forsøker å gå ned i vekt.

Vi arkiverer med andre ord våre observasjoner i ulike kategorier. På noen står det ”privatliv”, på andre står det ”fag”. På et svært arkivskap står det” Ting jeg uansett ikke har noe med!”. Om du som medlem i gruppa har lagt merke til at Frida alltid dekorerer seg selv med kilovis av tunge smykker, vil du antakelig arkivere observasjonen i det skapet. Blir den liggende der, vil ditt bilde av Frida forbli mer endimensjonalt og forenklet enn hun fortjener. I dag er det nettopp Frida som har i oppdrag å åpne alle arkivskuffer og la assosiasjonene blomstre fritt mens hun lytter til Annettes fortelling.

Fortellingen

Annette begynner slik:

Det gjelder altså et problem jeg har på jobben…eller…jeg vet ikke om det kan sies å være et problem akkurat, men jeg har merket at jeg i det siste har tenkt mer og mer på det…og jeg har jo snakket om det mye med mannen min…han begynner å bli passe lei tror jeg…det er litt føljetong liksom…det er egentlig det siste året det er blitt virkelig plagsomt...

Her tar Annette en pause og famler liksom etter ord:

…men det handler altså om en av mine ansatte…hva skal jeg si da…han arbeider som saksbehandler i fosterhjemseksjonen…har allverdens fine eksamener fra USA hvor han har studert både det ene og det andre…han er en forholdsvis ung mann…etter min standard da…

Annette smiler litt av sitt eget forsøk på selvironi og ser bedende på den ene etter den andre, på jakt etter bekreftende nikking og blikkontakt. Når hun har gitt opp det prosjektet, fortsetter hun:

…han har jobbet hos oss et par år nå…eller…nå skal vi se...faktisk er det bare litt over ett år egentlig…og han har vært en sann plage fra dag én. Han kommer og går omtrent som han vil, men har alltid en god forklaring. Enten er han sykemeldt for ett eller annet uforståelig symptom, eller han er forsinket på grunn av de mest utrolige hendelser... de andre i teamet hans finner seg i det og vil naturligvis ikke klage på ham…han gjør jo for så vidt jobben sin…det er ikke det…flink også…særlig med saksbehandling og sånn…litt type nerd kanskje…men han lar seg overhodet ikke styre… går helt etter sitt eget skjema…

Slik forteller Annette – etter hvert i rasende fart - om hvordan hun drives til fortvilelse av den unge mannen, om hvordan hun mer og mer har begynt å tvile på sine evner til å fungere som leder i det hele tatt. Etter en stund gjør hun et opphold i sin berettelse, og det tar litt tid før hun kommer i gang igjen:

Jeg har jo forsøkt å innkalle ham til samtale…og i forbindelse med medarbeidersamtale…men da ender det liksom med at jeg blir den anklagede…han tvinger meg til å konkretisere…skal ha faktiske eksempler på alt og det ender med en diskusjon om de minste ørsmå detaljer...var klokka 14.30 eller 14.25… jeg kommer ingen vei…jeg merker at han også begynner å få en del av de ansatte på sin side…han skaper allianser…

Slik sitter Annette og reflekterer høyt om det hun er opptatt av:

...nå er det blitt slik at jeg rett og slett vemmes over ham…av og til synes jeg han er direkte motbydelig…når jeg ser at han er til stede i lunsjen spiser jeg selv inne på kontoret i stedet… eller jeg går ut…han sitter der midt i personalgruppen og er liksom midtpunkt og får alle til å le og…jeg har snakket mye med mannen min om å slutte…finne meg en annen jobb, men det er liksom for dumt å la seg skvise ut også…

Til slutt sier hun oppgitt:

Jeg tror jeg har forsøkt absolutt ALT! Jeg har forsøkt med å rose ham, det tar han imot med et skuldertrekk som om det er helt uvesentlig hva jeg mener…jeg har konfrontert ham utallige ganger…han vrir seg unna…ingenting nytter…

Akkurat da får hun beskjed om at tiden er ute. Hun har lagt fram sitt dilemma, hun har fylt sitt ark. Nå er det hun som skal lytte. Men først tar hun en pause. I denne tiden sitter de andre i gruppen hver for seg og tenker gjennom hva de har hørt og sett, og forbereder seg til å fremføre sine poenger for de andre. Når gruppen igjen setter seg sammen, er det for at alle som har lyttet til Annettes fortelling en etter en skal berette om hva de har hørt og om hvilke tanker de har gjort seg. Rent fysisk setter hun seg nå med ryggen til de andre, med penn og papir, klar til å lytte til de tanker som legges frem.

Så sitter de der da, Annette i hjørnet - med ryggen til de fem andre. Men før en etter en legger frem sine refleksjoner, krever liturgien at et lite, men viktig, ritual gjennomføres.

Blyanten snurres

Bjørn finner frem en kulepenn. Han snurrer den på bordet. Idet den har sluttet å snurre peker den på Erik. Han vet betydningen av det som skjer og nikker lydløst. Ingen sier noe. Annette sitter med ryggen til de andre og har ingen mulighet for å vite hvem blyanten pekte på. Men hun vet utmerket godt hva ritualet innebærer. Det betyr at i løpet av den samtalen som snart følger kommer en av de fem rundt bordet til å komme med ett utsagn som ikke er alvorlig ment. Det kan være det rene sludder, eller det kan være et utsagn som vedkommende oppfatter som på grensen mellom et seriøst innlegg og det pure vrøvl. Vissheten om at et slikt innlegg vil finne sted i løpet av samtalen de fem imellom, har den effekt at Annette ikke kan ta det som sies alt for alvorlig. Hun må selv vurdere hva som er viktig og hva som er uviktig. Om en av deltakerne i gruppen har aldri så høy kunnskap og faglig status, tvinges hun derfor til å ta vedkommendes innlegg med en klype salt.

Gruppen reflekterer

Bjørn innleder refleksjonene. Han forteller om hvordan han la merke til at Annette i sin fremstilling utelukkende fremstilte negative sider ved den ansatte. Det var som hun ikke var helt overbevist om at hun maktet å formidle til gruppen hvor vanskelig han var:

…bare en positiv ting fant hun å formidle om ham, og det vred hun jaggu til å bli negativt det også. Det var det med ”nerd”…det blir liksom en fortelling om hennes møte med en som ikke vil la seg forandre…jeg ble minnet om en strofe av Leonard Cohen…

Her blir det humring rundt bordet. Bjørn har en tendens til å bli minnet om en strofe av Leonard Cohen både sent og tidlig. Han smiler godmodig og gir seg ikke:

”…stubborn like those garbage- bags that time can not decay…”

Annette nikker med bakhodet sitt borte i hjørnet og det blir mer latter. Det var nok et ord som dekket hennes bilde av den unge mannen.

Catrine syntes det var vanskelig dette med kontekstvalg i Annettes fortelling:

…det slo meg likevel at det var” sjefen” som fortalte, kanskje en mislykket sjef til og med. Han får henne til å fremstå som mislykket og maktesløs overfor de ansatte, faktisk kanskje han kan tvinge henne til å bytte karriere til slutt, og det er jo skremmende…så” kontekst”? Jeg vet ikke…kontekst er vel hennes egen karriere på en måte, det er den som står på spill…hadde hun arbeidet der som saksbehandler ville hun vel kanskje ha likt ham like godt som de andre…sånne frie sjeler kan jo være morsomme…

Men David kan supplere henne. Han la merke til flere interessante ordvalg i Annettes fremstilling. For det første var det valget av uttrykket ”allverdens fine eksamener”. David lurer på om ikke det forteller mer om Annettes forhold til hans eksamener – og kanskje også hennes forhold til sine egne - enn om deres betydning på arbeidet. Det er noe nedsettende og foraktfullt over uttrykket, synes han. David fikk gjennom dette:

”…en hunch om at dette har noe med kvalifikasjoner å gjøre…dessuten brukte hun ordet ”nerd” når hun tross alt måtte medgi at han var flink i jobben…og jeg noterte meg også at hun sa” for så vidt flink i jobben sin”. For så vidt! Jeg la også merke til at hun snakker om at hun har ”forsøkt” å rose ham, som om det også var en strategi…rosen var ikke egentlig ros, men et strategisk trekk i en pågående krig…det er det jeg synes egentlig…dette var en historie fra skyttergravene…om motpartens grusomme og utspekulerte ondskap…fiendens ”motbydelige” væremåte…det er krigsråd hun er ute etter egentlig…nye våpen…

Og David har mer, men blir etter hvert avbrutt av Erik som vil på banen med sine observasjoner. Erik har mye på hjertet. Det overrasker ingen i gruppen. Erik har ofte mye på hjertet:

...for det første er det jo det med denne krigen hun er oppi. Jeg fikk den tanken at så lenge hun kan tenke på dette som et problem hun har med en ansatt, akkurat så lenge er det et ledelsesproblem. Så lenge hun strever med det er det håp liksom. Men jeg tror selve problemet kanskje kan skjule et annet problem, et problem som blir usynlig så lenge hun kjemper med denne fyren, et slags skyggeproblem, nemlig en indre krig hun kanskje er redd for å føre, en krig mellom to ulike lederstrategier, den ene som hun er vant til å sette i verk – der hvor lederen er sjefen med stor S og skal bestemme detaljene, helt ned til sekundet og minutter, og på den andre siden en mer moderne lederfilosofi hvor hun stimulerer grupper og enkeltindivider til å yte sitt beste. Jeg tror at så lenge hun driver denne daglige fighten med denne fyren, så slipper hun å konfronteres med den indre omstillingen som presser på…så lenge hun kan føre dette korstoget, ha denne fighten på gang, så slipper hun å konfronteres med sin egen manglende evne til å tåle det uperfekte, det ukontrollerbare, det å bli mislikt av noen, - særlig kanskje av menn- og spesielt av menn med utdanning…

Erik er overlege på en psykiatrisk poliklinikk og har deltatt i gruppen siden starten. Han snakker med stemte s-er – som Ari Behn. Ingen kan si ”zzpetzzielt” slik han kan.

Frida har studert psykologi og er derfor psykolog. Erik har engang sagt hun burde skrive det med tre o-er. Hun bruker sjelden bruker for store ord:

Når jeg tenker på Annette og det dilemmaet hun står oppi på jobben nå, må jeg si det er slående hvordan denne problematikken består av flere av de samme elementene som forrige gang hun har tatt opp noe i gruppen. Også i det andre tilfellet handlet det om samme tema: Hun fortviles over at hun ikke får noen til å oppføre seg, til å følge hennes standard. Hun bare må være eldste jente i søskenflokken! For jeg er ikke helt enig med Erik, det er ikke det at hun vil dominere andre, bestemme over deres oppførsel, det er mer at hun vil de skal akseptere og dele hennes standard. Når noen gjør det, synes jeg det har vist seg at Annette er svært romslig med sine medmennesker…

Jeg vet jo at Annette også er et religiøst menneske og etterlever en høy etisk standard på alle måter, hun har antakelig aldri noensinne kastet en glassflaske i søppelkassen, aldri snikt på trikken…har dere tenkt over at vi andre forsyner oss med kaffe fra skapet her og at hun alltid har med sin egen pulverkaffe? Jeg trodde lenge det var fordi hun likte bedre pulverkaffe, og jeg husker jeg ble overrasket da jeg spurte, og hun fortalte at hun ikke ville ta av kaffen her siden vi bare bruker lokalene her og – jeg husker ordene hennes enda – ”siden det ikke var klarert med ledelsen”. Det sa hun virkelig! Jeg svarte ingenting, tenkte bare at ”jaja, vi har det så forskjellig, vi mennesker!”

”Ja, det tenkte du vel!” sier Erik. Han er ikke den eneste som har lagt merke til at dette er Fridas yndlingsuttrykk og at det representerer en perfekt oppsummering av hennes grunnleggende innstilling til livets utfordringer.

Bjørn bygger videre på Eriks og Fridas tanker og sier:

…men dere, hvorfor? Hvorfor fører hun denne kampen? Jeg tror hun i denne situasjonen møter sin egen vegg…den består i at det er så viktig for henne å være plettfri på en måte, hun kan ikke gå til sjefen sin og be om hjelp eller støtte, eller melde pass, Annette krever intet mindre enn perfeksjon av seg selv…og det driver henne til vanvidd å se han avslappede fyren som slentrer av sted gjennom tilværelsen…ikke sant dere, tenk på Annette her da, i gruppen…hun gir alt…

Temperaturen i samtalen stiger etter hvert som diskusjonen om Annettes dilemma fortsetter. Plutselig er tiden ute. 20 minutter ikke lang tid. Nå reiser Annette seg fra sin plass i hjørnet. Er hun litt rød i kinnene?

”10 minutter?” sier hun og ser spørrende på Erik. Erik svarer ikke, og Annette går ut. I døren stopper hun opp med et litt brydd smil, snur og kommer inn igjen. Hun skal hente kaffeglasset sitt.

Råd

Rådgivning har hatt dårlig rykte en stund. Det assosieres med hierarki, med at én vet mer enn en annen. Veiledere – og terapeuter – har hatt behov for å markere avstand til slik virksomhet, og mange har med god grunn pekt på den makt som ligger i direkte rådgivning. Behovet for å dissosiere seg fra rollen som faglig rådgiver, har imidlertid ført mange veiledere og terapeuter langt i retning rollen som speil. I vår gruppe er ingen definert som veileder og vi trenger ikke være så forsiktige. Vi har også gjennom strukturen sørget for at alt som sies blir tatt med en klype salt. Strukturen vi følger krever nå at gruppen – i Annettes fravær – skal bli enige om et råd de kan gi henne. Det gjelder imidlertid en bestemt regel for dette rådet. Det skal være metaforisk.

Bakgrunnen for dette er at snusfornuftige råd av typen ”du bør si opp jobben” eller ”løft saken opp til konsernsjefnivå” kan være farlige å få. Om slike råd gis av en person som den rådsøkende har en betydningsfull relasjon til, om vedkommende har høy status og nyter almen respekt, om hun er overordnet, elsket eller beundret av vedkommende, det vil alltid være en fare for at den rådsøkende tvinges til – eller velger å - følge rådet på grunn av usagte relasjonelle implikasjoner, ikke på grunn av innholdet. I tillegg kommer det faktum at om den rådsøkende har redegjort for sin situasjon aldri så grundig, så vil veilederen praktisk talt aldri ha nok oversikt til å kunne være sikker på at hun gir et godt råd. Rådet om å ”løfte saken opp på konsernsjefnivå” kan for eksempel godt tenkes å representere den korrekte løsning i ni av ti slike tilfeller, men verken den rådsøkende selv eller den rådgivende kunne vite at konsernsjefen i dette tilfellet var en sur og gretten diktator som – etter å ha hørt på klagen med et vennlig smil og oppmuntrende ord om ”full støtte” - straks bestemmer seg for å kvitte seg med begge bråkmakerne så snart det byr seg en anledning. Og det gjør det nok snart, den rådsøkende blir ”overtallig” og sitter igjen med blandede følelser overfor rådgiveren. Det er med andre ord ikke tilfeldig at mange veiledere og terapeuter er skeptiske til å gi råd. Rådgivere som ikke gir råd virker på den annen side temmelig blasse. En løsning er å dele på ansvaret slik man i mange terapeutiske miljøer har valgt. Da ( Andersen 1996) trommer man gjerne sammen hele teamet. De strømmer inn i rommet, setter seg i halvsirkel, ser ut i luften og lar respektfulle assosiasjoner strømme fritt. Det heter da ”refleksjoner” og ikke ”råd”. Klientene forutsettes å forstå at dette er synsing i hytt og vær og at det ikke må tas for alvorlig. Veiledere har sjelden tilgang på så mye fagfolk og har måttet finne andre metoder. En er å alltid gi flere – og gjerne motstridende - råd. Dermed tenker man at veilanden tvinges til å ta egne valg. Veilederen har da bare bidratt med ulike perspektiver på situasjonen som veilanden har presentert.

Jeg har selv ( Hårtveit 2003) pekt på muligheten til å gi det som kalles ”dialogiske” råd, råd som henvender seg til et høyere abstraksjonsnivå enn det klienten har presentert, for slik å hjelpe klienten til å reflektere over sine egne standarder og sin egen forforståelse (Andersen 1996). Det dialogiske råd henvender seg til premissene for problemet, bringer samtalen videre og hjelper både terapeuten og klienten til ikke å grave seg ned i ufruktbare problemstillinger.

I vår struktur for kollegaveiledning har vi valgt en annen løsning, nemlig å kreve at rådet skal uttrykkes ved hjelp av analoge uttrykk. Det analoge uttrykket har den fordel at det er mangetydig og åpent for utallige tolkninger. Det analoge uttrykk har sin betydning ved at det for det første evner å berøre og bevege den enkelte observatør, og dernest ved at alle berøres og beveges på hver sin måte. Som i møtet med et kunstverk får vi først og fremst kunnskap om oss selv. I praksis vil gruppen for eksempel foreskrive en handling som de – uten å gi noen begrunnelse - anbefaler vedkommende å utføre, de forteller kanskje en liknelse, de fremfører en sang, mimer noe eller gir vedkommende en eller annen form for gave.

Metaforverksted

Når Annette er gått ut fortsetter diskusjonen om det problemet hun har presentert, og den blir merkbart mer intens. Flere har vært i liknende situasjoner og meningene er forskjellige. Det er Bjørn som flere ganger må minne om at gruppen nå skal enes om en analog beskjed. Selv sier han at han ble litt trist over det Annette fortalte:

”Annette strever alltid! Det er som om hun må kjempe mot noe ustanselig, er det ikke andres slapphet og andres svakheter så er det hennes egne. Hun er jo langt strengere med seg selv enn med andre. At hun – av alle – skulle føle vemmelse for noen, det må jo være uutholdelig…jeg fikk en tanke om å gi henne en strofe av Cohen…”

Lenger kommer han ikke. Alle roper i munnen på hverandre. Hva som helst, men ikke Cohen!

”…men det er noe i det Bjørn sier” skyter Erik inn,” jeg tenkte på et sånn prospektkort fra Brasil eller Karibien eller noe sånt, noe herlig, avslappende, pytt-pytt…”

”…jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en slags attest…” Det er Frida som tenker høyt.

Etter mange ulike forslag og ideer finner gruppen til slutt frem til en slags enighet, og Annette hentes inn. Bjørn reiser seg og fremfører gruppens råd:

Annette, vi takker deg for det du delte med oss, og vi vil gi deg noe tilbake. Vi har blitt enige om å gi deg denne. Vi håper du vil henge den ved kontorpulten slik at du kan se på den av og til. Den er til deg fra oss alle!

Dermed overleverer han til Annette en tegning - av en brille. Det er Catrine som har tegnet. Hun tegner hele tiden uansett. Annette tar imot med et overrasket og litt spørrende uttrykk i ansiktet, men er ikke den som glemmer å oppføre seg i tråd med liturgien. Hun retter seg opp og sier med klar stemme:

”Takk skal dere ha, alle sammen!”

Også Bjørn husker sine liturgiske plikter og sier:

”Så vil jeg minne deg om at vi vil anbefale deg ikke å snakke med noen andre om denne saken før vi møtes neste gang, det blir den 14. mai. Takk for i dag alle sammen.”

Når noen forteller om et problem til en terapeut eller i en veiledningsgruppe har vedkommende høyst sannsynlig snakket med flere om problemet. Det er store muligheter for at denne snakkingen bidrar til å holde vedkommende fast i bestemte tankemønstre som umuliggjør en løsning. I tillegg til at slike samtaler bidrar til å befeste allerede eksisterende tankemønstre om problemet og ofte får et visst preg av jamring, skaper de også en slags illusjon om at det arbeides med saken. Dermed reduseres psykisk spenning uten at noen endring skjer. Ved å anbefale vedkommende å avslutte slike samtaler, settes korken i flasken. Den psykiske spenning som problemet medfører og som er oppstått gjennom arbeidet i veiledningsgruppen, tvinges i stedet inn i drømmer og indre dialoger (Andersen 1996). Men nå rasles det med papirer, nå pakkes det i ransler og vesker. Det månedlige veiledningsmøtet er slutt. Nå skal alle hjem til sitt.

14. mai

Den fjortende mai møtes gruppen i hagen hos David. Over dem henger en anelse av lilla syriner. På samme måten som en prest ikke funderer særlig lenge over om han skal lese velsignelsen denne søndagen også, har gruppen nå så lang fartstid at de ikke lenger skjenker selve strukturen en tanke når de møtes. Annette vet derfor at før Bjørn begynner på sin fortelling, skal hun fortelle hva som har skjedd med henne siden sist:

”Jeg må innrømme at jeg var temmelig frustrert når vi forlot hverandre sist. Jeg følte ikke at jeg fikk noen egentlig hjelp…og når jeg fikk den brilla var jeg på gråten…det må jeg si…men så gikk dagene...og det gikk jo opp for meg at jeg har snakket om dette temmelig konstant med venner og familie i alle fall, det har nok preget livet mitt en del… og jeg funderte jo mye på hva dere hadde tenkt naturligvis, og det ble vel etter hvert klart for meg at briller…at jeg nok har fokusert alt for mye på ham, jeg kom vel fram til at jeg som leder hadde mistet de andre ansatte av syne – jeg har jo tross alt ni andre medarbeidere, fabelaktige medarbeidere som jeg takker min skaper for…de har nok blitt litt lederløse i den siste tiden er jeg redd…så den brilla…den henger nå der og der skal den henge…jeg trenger å justere fokus en gang imellom…det verste er…

Hun leter etter ord. Så ler Annette latteren sin:

…men først må jeg fortelle om noe annet… om natta noen døgn etter møtet her hadde jeg nærmest mareritt…jeg drømte at jeg skulle kvitte meg med søpla under kjøkkenbenken…jeg lempet ut den ene plastposen etter den andre… men greide ikke å lage knute på dem… så det ramlet ut ting på kjøkkengulvet - jeg husker kaffegrut og melkekartonger…jeg var så fortvilet…jeg strevde og strevde…i drømmen… men i virkeligheten må jeg si…at sannheten er at... at etter at jeg har sluttet å bry meg bare med ham, synes jeg ikke han er så ille lenger…ikke at han har forandret seg…det er ikke det, men det plager meg ikke...jeg har nok vært en sann pest for ham er jeg redd…men…vel, sånn er det akkurat nå i alle fall. Takk skal dere ha…

Så er det Bjørn som skal fortelle.

Tilbake til artikler