Livsløgner og løgnhistorier

En historie om ufrivillig dekonstruksjon.

En spådom

Jeg sitter i rolig samtale med to thailandske jenter, Penny og Phung. Penny eier baren vi sitter ved, Phung er hjemme for å besøke sin mor i det turistbrosjyrene kaller ”den lille badebyen HuaHin”, på ferie i hjembyen fra mann og barn i Finland. Selv har jeg vært her i en uke allerede og har begynt å kjede meg. Foran meg ligger 3 lange uker som forlanger å fylles av opplevelser og mening.

En dame kommer til baren og setter seg. Hun har bare ett øye og ser litt skummel ut. Jeg har sett henne før og kjenner hennes historie. Som ung jente satt hun på en kafe og spiste den lokale spesialiteten, Tom Yang Kung, sammen med en venninne. Ved nabobordet satt en litt beruset svensk gutt og kranglet med sin thailandske kjæreste: ”I can get rid of you like this!” ropte han til henne, tok det tomme vinglasset og kastet det demonstrativt bak seg over skulderen. Glasset sneiet først en lampe og mistet litt av stetten før resten traff ungjenta rett i øyet. Noen fikk ut det meste av glassrestene og stoppet blodet. Det var det. Siden har det med jevne mellomrom kommet små glassbiter ut av de inntørkede rester av øyet hennes. Som voksen har hun på en måte livnært seg av sitt spesielle utseende og er den lokale spådame. Hun har med seg kortstokken overalt. Nå vil Phung at hun skal spå meg. Jeg kjenner en viss uro, og forklarer at jeg slett ikke vil bli spådd. Tror ikke på det. Fremtiden får være der den er. Men Phung drar opp 20 Baht og vil spandere. Jeg kommer ikke unna.

Spådamen legger opp sine kort i intrikate mønstre på bardisken. Nå og da må jeg peke på et kort, av og til trekke ett fra bunken. Jeg liker meg absolutt ikke. Ruter konge og ruter knekt blir liggende i midten til slutt.

Hun ser på meg med øyet sitt. Det blunker jevnt som en ubevoktet jernbaneovergang: ”You love yourself very much!” sier hun rett fram.

Hvem gjør ikke det, tenker jeg. Og hva så?

”Veeery much” gjentar hun. ”Very much!”

Jeg liker det mindre og mindre! Dette er ikke åpnende, generelle kommentarer slik jeg selv har beskrevet som den riktige åpning på en slik sesjon. Dessuten er jeg presset inn i situasjonen, et brudd med spåmannens første bud. Det hun her presenterer er en påstand, nærmest en bebreidelse, en antydning at jeg skulle være mer selvopptatt enn andre mennesker. Jeg sitter vondt på krakken og famler etter røyk.

Etter endel stokking og manipulering med kortene i stadig foranderlige mønstre får hun forsyne meg opp ruter ess også.

”Veeery, veeery much you love you!” sier hun igjen og peker på esset. Jentene i baren begynner å flire litt for seg selv. Her skal falangen fra Norway tydeligvis settes på plass.

”You want success very much, look look!” sier hun etter en stund og peker på en gruppe med kort. ”Veeery much you want everybody see you as clever!” gjentar hun og stirrer vedvarende på meg med det fordømte øyet sitt.

Jeg vrir meg på barkrakken.

”But many thing you not want see!” legger hun til, etter en pause.

Jeg hater dette! Vil ha slutt på det, men hun gir seg ikke. Nagler meg til krakken med sitt handicap og får opp en spardame. Jeg aner uråd! Forventer ubehagelige utlegninger om mitt forhold til damer. Men istedet peker hun på det rynkete hullet hvor hennes andre øye skulle sittet. Med tommelen og pekefingeren åpner hun det så jeg ser rakt inn i hodet hennes:

”You see this?” Jeg nikker. ”What you see?” spør hun. Jeg blir ille berørt og finner ikke noe godt svar: ”Accident?” sier jeg blekt, i mangel av noe bedre. Hun tar imot mitt svar med øyenbrynene.

”Pain!” sier hun. ”Pain! Every day!”.

Rundt disken er det stille. Ingen kommer på noen kommentar som kan få barstemningen på plass igjen.

”You clever man no see!” sier hun og rister sakte på hodet idet hun soper sammen sine kort.

Jeg forstår at jeg har vært utsatt for en slags hjemmesnekret Roschachtest.

Etter dette ser hun antakelig at Penny er iferd med å bli irritert på mine vegne og prøver å ro seg iland med prat om at jeg har en usedvanlig hyggelig kone og søte barn og at jeg har mye annet å være glad for også. Som om jeg ikke visste det!

På vei hjem til hotellet fra en utrivelig kveld ringer ordene hennes i hodet mitt.

En oppklaring

Det er sommer i Thailand, glovarmt overalt. Rett som det er åpner himmelen seg og tømmer tonnevis med lunkent vann ned i gatene. Dermed får sykkeldrosjene en kortvarig høysesong med å ferje folk til den andre siden av gaten, tvers over det rødgule sølehavet. Når det ikke regner er det nesten uutholdelig hett.

Selv blir jeg gående å fundere på hvordan jeg kan forstå min egen irritasjon over spådamens ord. De traff meg på en ubehagelig måte og jeg vet ikke hva som traff mest. Det at jeg elsker meg selv kan jeg leve med. Det er verre med det andre, det om at jeg absolutt må fremstille meg som så uendelig flink hele tiden. Hvor pokker fikk hun den ideen fra? Det som kanskje likevel stakk mest er antydningen om at jeg ikke vil se det ubehagelige, ikke vil forholde meg til andres smerte, at jeg ikke er til stede på ordentlig, rett og slett.

Det gnager meg.

Jeg har kjøpt nye sandaler. Ecco lookalike. De gnager som besatt de også og jeg er sår under hælen og har gnagsår over vristen. Men slike småbekymringer er som mygg, litt bevegelse og aktivitet får dem ofte til å forsvinne. Jeg praier derfor en tuktuk og setter kursen for frisersalongen med navnet Daeng Hairdress (Lady and Gentleman, treatment by hydroelectric chairs).

Noen meter før salongen sitter en brunbarket mann og røyker. Jeg ber om fyr, og mer skal det ikke til for å slå av en prat. Han viser seg å være en texaner som heter Bob med en fortid i flyvåpenet. Hans slepende texasdialekt minner meg om min barndoms helt, McClaud, som med stetsonhatt drev intensiv forbryterjakt på hesteryggen i New York City. Bob sitt prosjekt er nok ikke mindre optimistisk. Han driver en bitteliten klesforretning med diverse dameplagg i ulike farger, det meste i stretch. Det passer alle. Jeg forklarer at jeg er på vei til Daeng for å få en rask pedikyr for mine såre ben. Jeg spør ham om også hennes søster Toon jobber der enda. Det gjør hun definitivt ikke. ”The bitch” er flyttet til Bangkok får jeg vite, og merker at Bob ikke vil ha mere snakk om henne.

Jeg spør om Toon fordi hun var min første klient i min tidligere karriere som spåmann i Thailand. Hun var den første som full av tillit rakte meg sin brune lille hånd, riktignok etter å ha misforstått et forsøk på spøk fra min side. Seansen ble for meg en sterk opplevelse av magien i det å ta imot og lese en annens hånd i sitt eget hjerte, og av dimensjonen i samtaler om det man ser og fornemmer etter å ha mottatt en slik gave. Jeg beskrev siden dette møtet i en artikkel i Fokus på familien og kalte den ”Livslinjer og livshistorier” (Hårtveit, 2001).

Toons eldre søster er glad for å se meg, som person muligens – men ihvertfall som kunde. Hennes salong er tom. Det viser seg at det er åpnet to nye frisersalonger like i nærheten. Forretningen går ikke bra. Jeg har ofte undret meg på dette fenomenet i Thailand, at så snart noen starter en forretning i en gate, så er det øyeblikkelig flere andre som får samme ideen og starter det samme. Dermed oppstår det gater med bare frisersalonger, gater med barberere eller gater med klesbutikker, alle med det til felles at ingen av dem utgjør et brukbart livsgrunnlag for eieren. Gatene gjennomgår det familieterapeuter i Norge ville kalle en forandring av første orden, basert på prinsippet om mer av det samme.

Nå har denne dynamikken rammet Daeng. Mens jeg sitter med bena i lunkent såpevann forteller hun om Toon, den nesten ufattelig pene søsteren som jeg nå får høre visstnok er flyttet til Bangkok. Når beina mine litt senere er restituert nesten til sin opprinnelige tilstand og alle negler er klippet og forsvarlig filt runde i kanten, er jeg nesten sjokkert over det jeg har hørt. Jeg tvinges til å innse at bildet mitt av Toon, en pike like god som pen, er en konstruksjon bygget av mine egne fantasier. Det jeg tolket som alvorlige og dypsindige tanker om livets forgjengelighet, en naturlig følge av en alvorlig motorsykkelulykke, samt dypfølt ønske om å ta ansvar for søster og familie, fremstår nå på en helt annen måte. Det viser seg nemlig at Toon hadde gitt Bob klare løfter om snarlig giftermål en tid før motorsykkelulykken. Han betalte dermed uten å blunke de tohundretusen Baht som hennes ryggoperasjon kostet på Chulalongkorn Hospital i Bangkok. Operasjonen var vellykket på alle måter, og - slik det av og til er med skolemedisinen - Toon ble rett og slett frisk. Men så måtte Bob dra til Texas for å besøke sin opprinnelsesfamilie. Mens han var borte dro Toon plutselig til Chang Mai, angivelig for å tjene mer penger slik at hun kunne betale Bob tilbake pengene han hadde lagt ut. Hun ville ikke gifte seg med ham likevel. Fra Chang Mai ringte hun så til søsteren og ville ha henne til å låne seg tohundretusen ekstra. Disse trengte hun til bolig i Chang Mai! Daeng lånte penger av en velhavende venn som driver transportfirma og sendte pengene. Siden har ingen hørt et ord fra jenta. Telefonen er sperret, brev kommer i retur. Daeng sliter for å betale penger tilbake til sin rike venn, hennes mor er fortvilet og Bob føler seg lurt både emosjonelt og økonomisk.

Det hele lyder som et kupp. Ikke rart Toon var tilbakeholden i forhold til sin familie og sin søster dersom det var slike planer hun gikk rundt med! Jeg husker hvordan Daeng nesten gråt og tryglet søsteren om å bli som før, legge ulykken og operasjonen bak seg, være glad og åpen. Jeg husker – nå en smule beskjemmet – hvordan jeg med dette som grunnlag bygget en sentimental historie om denne eiegode jenta som var blitt så skremt av de alvorlige perspektivene selve ulykken impliserte at hun fra nå av nærmest ville ofre seg for familien og forøvrig leve i cølibat.

Sjablong på sjablong. En rosa pikeroman. Av Håkon Hårtveit!

Tvert imot ser det nå ut til at jenta har gått rundt med planer om et kaldblodig bedrageri, og utnyttet både søsteren og en godhjertet venn av familien. I tillegg til å ha lurt godtroende Bob til å tro de skulle gifte seg. I stedet har hun – ifølge ryktene - giftet seg med en politimann, antakelig fordi man dermed i Thailand er å anse som uangripelig og immun. Ingen pirker på kona til en politimann.

Etterpå halter jeg – på enda sårere ben - bort til nærmeste kafe for å fundere. Hva er det som bestemmer hvilke historier vi bygger? Hvordan kunne jeg, en veteran av en familieterapeut, la meg forføre så grundig? Vanligvis skal det tross alt mer til enn et pent smil og en sveisen rumpe. Men jeg har alså ikke forstått en døyt. Til alt overmål har jeg levert et skriftlig, romantisk drømmebilde av situasjonen, presentert et naivt og dertil falskt bilde av menneskene jeg har møtt. Artikkelen er allerede publisert. Jeg har gjort meg bort for alle mine kolleger! Min forfengelighet er såret.

I tillegg har jeg gjort som min mor! Hun malte vakre, landskapsbilder i olje. Jeg husker henne på søndag ettermiddager, særlig om høsten, når fargene var på det skarpeste og luften på sitt klareste, da satt hun der og malte. Bildene hennes var vakre, men naivt romantiske. De viste verden slik hun ville ha den. Virkelighetens søppelkasser var garantert fraværende i hennes bilder. Når hun var ferdig med sitt bilde var det umalte huset blitt krittende hvitt. Jeg husker at jeg som gutt ergret meg litt over denne motviljen mot å forholde seg til det som hun syntes var stygt. Samtidig hadde jeg selv stor glede av denne siden ved hennes personlighet. Det hadde jo sine fordeler å være guttunge med en mor som kunne se en god tanke og antydningen av en god egenskap bak enhver rampestrek.

Men jeg er 56 år, og for gammel til å skylde på min mor. Dessuten har igrunnen alltid likt å se meg selv som en slags enfant terrible, alltid villig til å være kontrær, utfordre konvensjoner og ortodoksi. Det har nok vært en type protest mot det jeg før oppfattet som min mors trang til skjønnhet og idyll kanskje, men også en rolle jeg har hatt naturlige anlegg for. Dessuten har det vist seg å være en nyttig rolle for mange andre som har behov for at noen sier og tenker det de selv ikke kan tenke og si. Det har derfor ikke manglet på invitasjoner til å gå inn i rollen. Og jeg har sjelden skuffet noen.

Etter dette er jeg ikke så sikker lenger. Først den enøyde spådamen med sine ondsinnede bemerkninger, og så dette møtet med meg selv i rollen som min egen mor!

Om kvelden surrer dette i hodet mitt og jeg forteller historien til Phung. Jeg lurer på om jeg har forstått det riktig. Allerede før jeg er ferdig med å fortelle er Phung igang med å videreformidle til de andre på kafeen. Det blir almen latter, og jeg forstår jeg ligger an til ytterligere realitetsorientering.

Phung legger hånden beskyttende på armen min og snakker langsomt, som til en mindre begavet person:

”Don’t you see! Everybody know! It is a scam! Toon and Daeng work together, not even sisters! Work together – see!"

Jeg kan nesten ikke tro det. Daeng og Toon er ikke engang søstre og hele historien er løgn og fanteri fra ende til annen. De to har sammen håvet inn firehundretusen baht fra godhjertede, middelaldrende utenlandske mannfolk. Jeg føler meg dum der jeg sitter og prøver å smile bedrevitende som om jeg visste et hele tiden.

Men det går ikke.

Phung klukkler hjertelig:

”Good scam, you know? Good, eh!"

Jeg ser på klokka, later som om jeg er trøtt, strekker meg og gjesper.

På tide å legge seg.

Klienten som helt

Jeg kommer på en bok jeg engang leste. Den het ”Healing Fiction” og var skrevet av en som heter Hillman eller Hollmann eller noe sånt - i 1980-årene tror jeg. Han eller hun nevner – om jeg husker rett – fire mulige grunnleggende litterære sjangere man iallefall i prinsippet skal kunne se i historier om terapi.

Den første er den typiske heltehistorien - som jeg alså har presentert. I slike fortellinger møter vi gjerne den lidende klienten som gjennom møtet med den tålmodige, innsiktsfulle, kjærlige og omsorgsfulle terapeut stiger ut av sitt lidelsesfyllte tåkelandskap og stifter fred med sin egen selvforståelse, sine barn eller sin partner.

Den andre – som man høre fremstilt en gang iblant – er komedien, der hvor tema er alle de håpløsheter man kan drive med før man endelig ser det åpenbare.

Så tror jeg hun nevner kriminalhistorien, der hvor det handler om familievold, overgrep, skjulte agendaer, løgn og svik som til slutt avsløres av en genial terapeut. Den tiltalte kan reise seg og gå ut som en fri mann, og skurken får sin velfortjente straff.

For egen del mener jeg også å ha hørt eksempler på noe som likner på skillingsvisen, oftest fremstilt av feministisk orienterte kvinnelige terapeuter i den gode saks tjeneste – gjerne om kvinnelige pasienters grusomme skjæbne i det patriarkalske samfunnet.

Selv har jeg igrunnen trodd at jeg svermet for novellesamlingen, der hvor det samlende er formatet, og hvor innholdet kan gjengi eksempler på mangfoldige andre sjangere som hører våre liv til.

Men dengang ei! Her har jeg i god familieterapeutisk tradisjon falt ned på heltehistorien – til og med med et snev av naiv romantikk. Går jeg virkelig rundt og er en romantiker som bare vil se helter og ingen skurker? Jeg har lenge ment at mange familieterapeuter for tiden har det sånn, men det har aldri falt meg inn at jeg er en slik naiv fiduskunstner. For jeg er gammel nok til å huske en tid da det vanlige var å tegne klienter med temmelig krasse ord og bilder, en tid hvor man ikke vek tilbake for kraftig lut:

”Klienten viser klare sosiopatiske trekk med et visst voldelig innslag. Hans voldsomme infantile raseri retter seg mot autoritetspersoner - særlig kvinner, - og er utvilsomt et resultat av hans sterke binding...”

Slik kunne det lyde i mang en journal, ført i pennen av den sindige småbarnpappaen som fungerte som overlege på avdelingen. Klienter og pasienter var i utgangspunktet personer det måtte være noe feil med. Hvis ikke hadde de ikke vært klienter i det sosialdemokratiske samfunnet som jo hadde alles beste som felles erklærte mål. Jeg begynner nå å lure på om jeg, sammen med mange andre familieterapeuter, har havnet i den klassiske motsatte grøften.

Og så meg da, som alltid har rost meg selv av en viss feltuavhengighet, til og med en viss evne til kynisme!

Forfatteren som helt

Historien om mine spådomskunster i Thailand fremstår med ett for meg i dette lyset. Vel er Toon og Daeng fremstilt i et rosa skjær, men den som pinlig nok fremstilles som den største helten er forfatteren selv. Gi meg hånden din og la meg se din fremtid, frøken! Jeg får nå øye på at jeg fremstiller meg selv skamløst selvgod, til og med utstyrt med en god porsjon selvironi. Det skal jo være så innmari sympatisk.

I dagene som følger leser jeg flere ganger om igjen den artikkelen jeg har publisert i Fokus på familien, og forsøker å analysere min egen tekst, først på det personlige plan – hva den sier om meg som person. Jeg studerer mine egne punktueringer og reflekterer over mine kontekstvalg. Jeg smaker på de ord jeg har valgt for å få dem til å fortelle meg om forfatteren. Det blir etter hvert ubehagelig klart for meg at hele teksten bærer preg av den samme tendens til skjønnmaling og idyllisering av andre mennesker og deres liv som jeg bebreider noen av mine kolleger for å bedrive i forhold til klienter, men ser også at historien samtidig formidler et portrett av fortelleren som en velvillig, empatisk, oppfinnsom og humoristisk person.

Det er pussig hvordan det sitter så langt inne på se den slags hos seg selv, og hvor lett det er synlig hos andre. Jeg husker godt hvordan jeg på utallige workshops har vært ille berørt på foreleserens vegne når det har blitt altfor tydelig at historien om klientene bare er en kulisse som skal tjene til å fremstille vedkommende som helt. Aller verst er det når foreleseren viser videoopptak av seg selv i terapi, og demonstrativt peker på sine egne tabber, for på den måten å fremstille sin egen åpenhet og kamuflere sitt behov å fremstå som helt.

Nå rammes jeg selv av mine egne analyser og liker det definitivt ikke!

Beundring

Som alltid hjelper det meg å være i godt selskap. For det er nettopp som en heltehistorie vi familieterapeuter i seminarer, kongresser og lærebøker fremstiller familieterapien.

Først tegner vi gjerne den usympatiske fortiden, preget av diagnostisk, reduksjonistisk, lineær og positivistisk tenkning som et passende svart bakteppe. Så beskrives fremveksten av familieterapien som et betydningsfullt fremskritt, som et – hva heter det – diskontinuerlig, kvalitativt sprang i forhold til andre terapitradisjoner. Fra enøyet opptatthet av individet til et videre fokus på familien og systemet, fra lineær til sirkulær forståelse, fra ren maktutøvelse til den maktfrie diskus. Alltid kommer familieterapien mest sympatisk ut i familieterapeuters egne fremstillinger. Familieterapien er helten.

Det er ikke til å undres over at de fortellinger familieterapeuter helst ser fortalt om sine klienter er av et liknende slag, nemlig historier om plutselige endringer, sprang inn i ny erkjennelse eller ny atferd. Det er historiene om hvordan familiens mønstre blir identifisert, og med ett får ny mening! Vi ser den identifiserte pasient ta sin seng og gå! Det er klienten som har sett fremtidens mirakel for sitt indre blikk og og tar knekken på problemet! Det er fortellingene om hvordan de grunnleggende antakelser som klienten har levet under og tatt som en selvfølge i løpet av noen terapitimer fremstår tydelig som de undertrykkende tankemønstre de er. Vi ser klienten forlate samtalen med en ny verdighet. Det er historiene om schizofrenien og anorexien som blir borte, den umulige gutten som blir snill, alkoholisten som slutter å drikke, historiene om de mange unntak, om da mulighetenes himmelrand plutselig ble synlig eller da homeostatiske krefter ble lurt trill rundt. Vi har hørt historiene på de utallige workshops, sett de velredigerte vidosnuttene med eller uten musikk til.

Familieterapiens heltehistorier om klienter og dermed indirekte om seg selv, forekommer i mange utgaver og fremstilles i mange fora, men alltid synes de bidra til bildet av både en dyktig terapeut og forøvrig bestyrke det mer generelle bildet av familieterapiens seierrike historie.

Det er uansett nesten alltid tre nivåer av heltehistorier samtidig. Det er for det første en historie om klienter som i bunn og grunn er fine og følsomme mennesker.

Dernest er det en historie som skal løfte fram den som presenterer materialet - fortelleren, enten det nå er som den kvikke, oppfinnsomme ( som jeg igrunnen selv foretrekker), den uendelig ydmyke, den like uendelig tålmodige, den beleste teoretiker, magikeren , den følsomme og vare terapeut eller metaforenes konge. Fortelleren skal i alle fall plassere seg i bildet og komme godt ut.

Endelig er det den implisitte formidling av familieterapiens selvforståelse som overlegen alle andre perspektiver, ikke sjelden presentert ved å henvise til andres tradisjoners åpenbare maktbruk og familieterapiens opptatthet av ydmykhet og respekt for den enkeltes egen opplevelse.

Det er heltehistorier på ulike nivåer, men sjangeren er den samme.

Dette må jeg jammen skrive om en gang, tenker jeg.

Når jeg får tid.

Svik

Men spådamen har med sine bemerkninger plantet et virus i tankene mine. Det har satt seg på gleden, og jeg finner den ikke. Av og til kjenner jeg meg rett og slett sur. En kveld sitter jeg og spiser sammen med Phung. Jeg har bestilt en suppe som aldri kommer. Når kelneren endelig viser seg er jeg ironisk og spør om han er den samme kelneren jeg bestilte av. Han svarer bekreftende på det, og lurer på hvorfor jeg spør. ”Jeg hadde ventet å se en atskillig eldre mann!” svarer jeg, så giftig jeg bare kan. Han forstår ikke sarkasmen, smiler vennlig og skriver antakelig replikken på konto for merkelige turister. Phung betrakter opptrinnet med et smil. Irritasjon over sånt er for henne en ukjent følelse. Hun er for tiden hjemme fra Finland for å finne seg selv. Og utfra det jeg har sett skal ikke det bli så lett. Kanskje er det for å lete etter seg selv at hun kjører rundt på scooteren sin hele dagen, ustanselig og ustoppelig att og fram. Av og til stopper hun for å prate med noen. Da minner hun meg om en mor som hvileløst leter etter sitt forsvundne barn. ”Har du sett dem?”, synes jeg hun sier. Det kan vel for så vidt også stemme, Phung har faktisk forlatt sine to barn hos sin finske ektemann og er usikker på om hun vil reise tilbake. Livet i de dype skogene er ensomt og hennes mann vil ha henne helt for seg selv. Hun får med nød og neppe lov til å gå på butikken alene og ihvertfall ikke delta på lokale fester. Jeg har forstått at det blir et trist liv på mange måter. Materielt trygt. Men trist og ensomt for en som er vant til å leve omgitt av stor familie og mange nære venner hvert minutt på dagen.

Mens vi sitter der går Singh og Lei forbi. Også de er gamle kjente som jeg har beskrevet i min tidligere artikkel. Lei er bareier og jeg var rørt og imponert over den omsorg jeg syntes hun viste for jentene som jobbet i baren. Singh oppfattet jeg som en festlig og sorgløs ung mann med sans for livets goder. Jeg husker jeg spådde dem i hånden. Jeg snakker noen vennlige ord med de to og vi avtaler å treffes igjen en kveld. Phung blander seg ikke inn i samtalen, men rekker tunge såsnart de er ute av syne. Jeg aner jeg kan forberede meg på nok en kalddusj. Det viser seg at Singh står lavt i kurs. Han er butterfly han også, forstår jeg. ”All the time, fucking around!” sier Pung med ettertrykk! Men Lei da, tenker jeg, søte vennlige Lei som jeg fikk sånn respekt for? Hun er en hard negl, får jeg høre. For et års tid siden ble hun kjent med en nordmann som forelsket seg i henne, hjelpeløs i møte med slik skjønnhet og sjarm. Ingenting i borettslaget hjemme på Kløfta hadde forberedt ham på de følelser som oppsto i møtet med Lei. Han solgte huset og flyttet sammen med sine drømmers thaipike, investerte alle sine penger i felles hjem. Resten ble investert i baren med det passende navnet ”Valhalla Bar”, et sted man kan drikke seg full om kvelden og – som i Valhall – sette igang på ny frisk dagen etter. Tre måneder senere var imidlertid Lei på hemmelig tur til Phuket med en rik danske. Nå, noen måneder senere, viser det seg at gutten fra Kløfta juridisk sett ikke eier noe som helst, hverken i huset eller i baren, og at Lei i tillegg nylig har kastet ham ut. Nå bor han på et tuslete Guesthouse i HuaHin, uten nåla i veggen. Lei er en kynisk spekulant som ikke skyr noen midler for å nå sine mål, forstår jeg. Jentene i baren behandler hun som sine egne gjenstander, og ingen lokale jenter vil jobbe der mer. Nå importerer hun unge jenter fra landsbygda i nordøst.

”Har du sett tennene hennes?” spør Phung.

”Like a shark!” nikker hun megetsigende til meg, og vrenger på leppene når hun sier ordet.

Vel har jeg sett at Lei’s tannstilling ikke er den perfekte perlerad og at tannregulering neppe ble foretatt på ungdomsskoletrinnet, men ingenting har forberedt meg på dette bildet.

Sic transist, tenker jeg og labber hjem til hotellet.

Makten

Min egen selvopptatthet gir meg ikke fred i dagene som kommer. Igjen og igjen leser jeg artikkelen på den bærbare og leser med stigende forferdelse hva jeg har publisert. Det er tydelig at jeg, for å unngå å moralisere over det fremmede, har havnet i en panegyrisk romantisering istedet. For å unngå etnosentrisme har jeg havnet i eksotisme. Ikke minst forskere går ofte i samme felle. Man oppfatter noen som dårligere enn en selv, som marginaliserte, maktesløse eller moralsk underlegne. Man ser samtidig at andre forskere, terapeuter - eller i mitt tilefelle turister - med sine beskrivelser bidrar til å etablere oppfatningen av gruppen som nettopp det, og ønsker slett ikke å se seg selv som en bidragsyter til denslags undertrykkende virksomhet, eller å bli sett slik av andre. Dermed åpner det seg en annen mulig posisjon, nemlig som forkjemper for ressurstenkning, toleranse, respekt og andre beundringsverdigee verdier. Man snobber nedover, overdriver de eksotiske og heroiske aspektene i beskrivelsen av det forskjellige. Antropologene ender for eksempel opp med ”å feire forskjellighet”, ved å beskrive ”den edle ville”, det harmoniske liv hos de fremmede, deres ”naturlige” forhold til seksualitet, den ”frie” barneoppdragelse, alt sammen så sympatisk og liksom nærmere det egentlige enn vi selv oppfattes å være. I tillegg til at man dermed oppnår å fremstille seg selv i det godes tjeneste, får man plassert andre forskere, terapeuter eller hjelpere i et mindre heldig lys. Retorikken knyttet til begrep som ”empowerment” ( Hummelvoll 1997, kap 23) og ”brukermedvirkning” er eksempler på dette. Her er ideen at det skal skje en maktoverføring på enten individ- eller systemnivå fra mennesker som har makt og innflytelse til mennesker som ( ifølge definisjonen til de med makten) opplever å mangle kontroll over egne muligheter, for dermed å hjelpe de sistnevnte til å mestre sine liv og omgivelser på en bedre måte. Dermed får de seg en på snuten, de som ikke vil overføre sin makt til de som ikke har!

I familieterapiens verden er stikkordet ”respekt”. Det må man ha! For de individer og familier man møter og for hverandre. Det er som om verden skal sees og beskrives gjennom rosa briller. Man ønsker, i tråd med postmoderne praksis, å bidra til mangfold ved å ”løfte fram de svake stemmer”, som det heter. Disse stemmene viser seg nesten uten unntak å være både pene og sympatiske. I tillegg til å bli blind for det rene skjære faenskap og selv temmelig åpenbare konspirasjoner - som i mitt tilfelle – synes man etterhvert miste språket man trenger til å formidle slike bilder. Man havner som meg selv i en omvendt diskriminering uten å ha løst det mere grunnelggende spørsmål som handler om makten i det å beskrive andre, enten de andre beskrives ovenfra og ned eller nedenfra og opp.

I min egen tekst er ”den Andre” blitt et objekt for mitt eget behov for å være ovenpå, og er dermed redusert til en kulisse for fremstillingen av meg, de er blitt en type forbruksvare jeg som turist kan leke meg med. Menneskene jeg beskriver blir klisjeer som kunne vært hentet ut av en typisk reisebrosjyre. De er for det meste ”pene” og ”smilende”. Selv det praktiserte flerkoneri fremstiller jeg søtt og eksotisk, der ”...kone nummer en sitter med sitt vakre broderi...”. Også mitt bilde av naturen har dette overfladiske preget av evig solskinn. Som toppen av det hele, - jeg unnslår meg ikke for å nevne – liksom i forbifarten - at den kongelige familie bor like i nærheten av der jeg selv oppholder meg. Den lille setningen er diskret og vel plassert, men bidrar til å ramme mine egne små opplevelser inn i en ytterligere eksotisk og storslagen ramme. Utnyttelse, overgrep, rotter, en hjerteskjærende fattigdom med barn som tigger på gatene, malaria og denguefeber er fraværende i min tekst.

”Åsene innover mot Burma er persiske tepper...”. Slik har jeg skrevet.

Det kunne vært løftet rett ut av min mors malerier.

Medfølelse

Noen dager etter er jeg på tur til nabobyen Prachuap Kiri Kahn for å treffe en venn. Taxisjåføren kjenner ikke helt veien og stopper for å spørre noen unge gutter som henger over sine sykler på et gatehjørne. En av dem komme bort til bilvinduet. Han er kledd i en fillete og skitten t-trøye. Ansiktet hans er fullt av sår. Han snakker høyt og i et voldsomt tempo. De andre guttene flirer. Plutselig er det en av dem som legger ned sin sykkel, går bort til gutten og river ham smilende bort fra bilen og slår ham med voldsom kraft rett i ansiktet. Gutten ramler bakover og havner blant bøtter og sementsekker som ligger på fortauet. Blodet renner fra ansiktet hans og han prøver å reise seg men finner ikke balansen og ramler igjen. Han som slo virker uberørt og forklarer sjåføren på en hyggelig måte hvor vi skal. De andre guttene foretrekker ikke en mine og ser uinteressert på oss i bilen. Idet vi kjører videre ser jeg gjennom bakruten hvordan gutten nå har greid og reise seg og får et nytt slag i ansiktet av en smilende jevnaldrende.

Jeg kjenner det som en kvalme i meg. Bildet av den pene, smilende unge voldsutøveren, de avslappede, likegyldige ansiktene til kameratene og lyden av knoker mot kjøtt forfølger meg lenge. Jeg blir gående å gruble på hva empati egentlig er. Begrepet omtales i faglitteraturen ofte som om det dreier seg om en egenskap, noe som noen har mye av og andre lite av. Scenen jeg har vært vitne til gir meg en tanke om at det istedet handler om grenser, om hvem man definerer som lik seg selv og hvem som defineres som ulik. Grensen kan antakelig settes ved ens egen nese, slik at alle andre faller utenfor. Det er på mange måter praktisk. Dermed kan alle andre behandles som om de var ting. Men grensen kan også settes lenger ute slik at flere kommer med, den kan settes ved ved vår familie, gjengen vår, oss voksne, oss akademikere, oss unge - eller kanskje ved oss mennesker. Enkelte går enda lenger. Jeg minnes den aldrende Knut Hamsun som, mens hele nasjonen var ute etter skalpen hans, i sin bok ”På Gjengrodde Stier” forteller hvordan han på sin daglige spasertur får se en liten råtten kvist på stien: ”Jeg syntes saa inderlig synd paa den” forteller han. Og Bateson, var ikke han opptatt av det levende i videre forstand, og Albert Schweitzer inkluderte såvidt jeg husker alt levende i sitt begrep ”ærefrykt for livet”. Det slår meg som ytterst upraktisk.

Jeg kommer ikke over å ha sett denne forferdelige voldsepisoden akkurat i Thailand. Riktignok husker jeg hvordan misjonærer i min barndom pleide å fremstilte østens kultur som uten medfølelse. Det gjorde imidlertid aldri særlig inntrykk på meg. Deres prosjekt var for gjennomsiktig til å lure selv en 12-åring. Ved å konstruere østens kultur på denne måten fant misjonærene den perfekte legitimering av sin egen virksomhet. Kristendommens vekt på nettopp medfølelse fremsto dermed som et udiskutabelt gode for østens folk.

Om kvelden sitter min venn og jeg og ser på TV. På Discovery Channel kjører et program om en skimpanse som heter Bill. Han har fått et overdimensjonert tastatur montert på veggen og har nærmest lært seg tekstbehandling. Han sender meldinger om hva han ønsker seg til middag og hvordan dagsformen er. Det er igrunnen skremmende. Hva om han en dag formidler at han ønsker å melde seg inn i Arbeiderpartiet? Eller at han gjerne vil døpes i Statskirken? Det slår meg at det da vil bli vanskelig for oss å ekskludere ham fra kategorien lik oss, og at det kan bli problemer med å servere nakkekottelettene hans til kveldsmat når eksperimentet er over. Kan kjennskap – og kanskje kunnskap - med andre ord fungere som et hinder mot tendensen til å redusere andre til representanter for kategorier hvor vi selv ikke vil ha medlemskap?

Det minner meg om da den katolske kirke i Valladolid arrangerte en slags høring for å avgjøre om Sør-Amerikanske indianere skulle regnes som mennesker eller ikke. De hadde åpenbare likhetstrekk med europeere, men var – som skimpansen – også tydelig forskjellige. Det mest praktiske var å ekskludere dem. De kunne da brukes om trekkdyr i gruvene og avlives når de var utslitt. Dessuten slapp man naturligvis å bruke penger på misjon. Forhandlingene hellet lenge i retning at de ikke skulle regnes som mennesker. Men Bartolomeus de Las Casas kjempet for indianernes status som mennesker og vant til slutt frem. Han hadde mot til å se det han så. I Santo Domingo står det idag en 40 meter høy statue av ham. Han står der alene med hendene foran munnen og roper sitt budskap utover over havet.

Det blir mer og mer tydelig for meg at det er helt avgjørende hvem jeg synes er lik meg selv, og forstår at jeg bør tenke over hvor mine grenser går.

Lidelse

Det er noe annet som har uroet meg. Det er Phungs tungerekking til Singh og Lei. OK, så kan det hende at Singh forsyner seg av byens damer i småporsjoner, men hvorfor denne for meg urimelig sterke sosiale sanksjon som jeg flere ganger har registrert? Dette er tross alt ikke de indre bygder på Sørlandet, men et barområde i HuaHin! Og Penny og Phung, så kjekke jenter de enn er, er ikke vestlandske misjonskvinner akkurat.

Noen kvelder senere antydes det et svar. Det blir snakk om en jente som jeg husker fra noen år tilbake. Hun arbeidet på Three Ladies Bar. Jeg husker henne fordi hun var lys og lang, slik jenter fra fjelldistriktene rundt Chang Mai ofte er. Jeg lurer på hvor hun er nå.

Det blir en umerkelig pause i samtalen. Det gjøres håndbevegelser, det himles med øyne og det pekes. Det er ord som ikke skal nevnes her.

Det betyr AIDS.

Hun har fått det, antakelig av kjæresten som - og der har vi det igjen - har ”fucked around”. Idag er hun svært syk, forstår jeg. Jentene lager en lydløs strek over halsen for å markere at det handler om døden. Det viser seg at jentene kjenner mange som har fått ”the disease”, og alltid av ”butterflying boyfriend”.

Det var bare det som manglet nå. Andres sykdom. Andres lidelse! Hvor er det blitt av i min historie? Min egen magesjau er riktignok omsorgsfullt beskrevet til minste detalj og med stor innlevelse. Men hvor er det blitt av andres? Har jeg malt det over, retusjert det bort, det også?

I møtet med historien om lidelsen fremstår min håndspåing som det det naturligvis er, et tidsfordriv, en fiffig teknikk, en lek med magi. Men menneskene her er ikke på ferie i 3 uker. De bor her, de lever sine liv på dette stedet. De har ikke engang oppsøkt meg, ikke bedt om time slik klienter vanligvis gjør. Det er jeg som har oppsøkt dem! I rollen som turist har jeg tillatt meg å benytte dem som statister.

Jeg pisker meg selv med slike tanker i dagene som kommer. Som alltid gjør det meg godt. Det hjelper meg som vanlig også til å generalisere. Jeg begynner å tenke at min situasjon best kan forståes som et uttrykk for det postmoderne dilemma – det at personligheten som en egenskap ikke lenger finnes, at alt i siste instans blir staffasje, roller (Flemestad, 1992) man kan gå inn i og ut av, slik jeg som turist kan komme og gå. I mangel av en overordnet, felles standard – det Lyotard ( Lyotard 1984) kaller et ”grand narrativ” - blir også lidelsen relativisert og avhengig av den tilfeldige observatørs personlige kontekstvalg. Lidelsen – særlig andres – kan derfor relativt lett konstrueres bort når det er behov for det.

I mangel av noe å måle min egen opplevelse mot, kan jeg derfor tillate meg å konstruere min egen eksotiske ferieopplevelse slik det passer meg. Ingen har et referansepunkt hvorfra de kan si at min opplevelse er falsk. Den blir bare en av mange mulige, hverken sann eller løgnaktig. Pendelen har med andre ord igjen svingt for langt ut, for langt bort fra troen på Gud eller rasjonaliteten, slik at vi finner det vanskelig å engasjere oss og være politiske. Guds lov gjelder ikke lenger, og vår egen fornuft er det ikke noe fornuftig menneske som tror på lenger. Vi blir kompass i en verden med magnetiske poler overalt, og finner det vanskelig å ta et skritt eller to i noen bestemt retning. Siden vi i mangel av en slik felles standard finner det vanskelig å argumentere for noe, henvises vi kanskje istedet til å utveksle følelser og historier – også de vanligvis om følelser. Vi blir opptatt av å være lykkelige.

Samtidig forekommer meg nå at idealet om selvrealisering og lykke gjør lidelse til et vanskelig og kanskje forbudt tema.

Dersom det er riktig blir det som kalles den postmoderne krise ikke bare rasjonalitetens krise, men kanskje også humanismens.

Etter hvert som dagene går kjenner jeg at slike tanker blir mange nummer for store for meg. Jeg plasker liksom midt i radikalkonstruktivistenes velkjente hengemyr. Jeg finner ikke noe sted å plassere meg selv, ikke noe sted å stå når jeg kaver med disse analysene mine. For det er jo nettopp mine analyser, mine konstruksjoner det handler om her. Selv om jeg stadig forsøker å generalisere, peke på at andre familieterapeuter ikke er et hår bedre, så faller alt likevel tilbake på meg selv. Jeg tvinges hele tiden til å spørre meg selv hvorfor jeg konstruerer akkurat på denne måten, hvorfor jeg benytter akkurat slike begreper. Jeg blir svar skyldig og kommer ikke videre, bortsett fra å konstatere at dette siste kanskje er en slags erkjennelse, dette at man må ta ansvar for de konstruksjoner man bygger i livets lego, at det ikke nytter å henvise til noe der ute. Det er altsammen mine byggverk. Den som vil forstå deres form må studere konstruktøren. Ikke byggematerialene.

Problemet er at det gjelder også dette som jeg her skriver.

Dermed blir det kortslutning i rotehuet mitt.

Hjem

På hotellrommet blir jeg sittende og se på en møll som desperat forsøker å stange seg ihel mot vinduet mitt. Jeg lurer på om den er tiltrukket av lyset innenfor og drives av en uimotståelig lyst til å komme inn, slik poeter og forfattere gjerne vil ha det til, eller om den faktisk hater det forbanna lyset og gang på gang går til håpløst angrep på faenskapet.

Ikke vet jeg.

Om natten drømmer jeg at jeg er liten gutt og står på en jernbanestasjon.

Stasjonsbygningen likner på den i HuaHin. Ved siden av jernbanelinjen, helt inntil stasjonen vokser det en stor eik, en sånn som finnes på maleriet som heter ”Historien” og som viser en gammel mann og en liten gutt. På en av de tykke grenene i dette treet ligger min far. Han hviler avslappet på siden som den hvilende Buddha. Han betrakter meg smilende. Selv står jeg med en kniv i hånden. Jeg er forferdelig lei meg fordi det er noen dype merker i eggen på kniven min. Den er ikke skarp nok. I min fortvilelse går jeg bort til far og rekker ham kniven. Han tar vennlig imot den og kjenner på eggen med tommelen, mens han hele tiden ser på meg med et uendelig mildt blikk.

”Den er god nok den!” sier han og gir meg kniven tilbake.

Når jeg våkner om morgenen kjenner jeg at jeg har grått.

Litteratur:
  • Flemestad, R. 1992. Postmodernismen og verdibegrepet. I Tjeneste og troskap. 117 – 142.
  • Hårtveit. H. 2001. Livslinjer og livshistorier. Fokus på familien, 3, 2001. Universitetsforlaget. Oslo.
  • Hummelvoll, J.K. 1997. Helt – ikke stykkevis og delt. Psykiatrisk sykepleie. Ad. Notam Gyldendal. Oslo
  • Lyotard, J. F. 1984. The Postmodern Condition: A Report on Knowledge. Minneapolis. USA.

Tilbake til artikler

Kontoret til Håkon Hårtveit

Terapi i Oslo

Kontoret mitt ligger i Rosenborggate 3 (2. etg) i Oslo. Her er alt du trenger for å finne frem. Trykk på bildet for å åpne større kart.

bilde av kart til kontor i Oslo
Se kart på Google Maps