Staff!

Ett glimt fra arbeidslivet.

Det er den vakreste tiden på dagen.

De første fjærlette godværsskyene siden sist sommer lar høye, vennlige vinder ruske seg dovent i håret. Selv skal du på inntaksmøte. Sommeren er virkelig kommet nå, og du er bare så måtelig inspirert der du lar deg drive inn glassdørene til møterommet og finner frem papir og blyant for å begynne å drodle.

Rundt deg ser du bare fjes du har sett før. Det slår deg at du liker de fleste av dem bedre enn de i grunnen har fortjent. En av dem hadde antakelig fortjent å bli bedre likt.

Det er forresten et nytt ansikt allikevel idag. Ansiktet er en mann rett overfor deg ved bordet. Han er så ung, tenker du og beundrer hvor riktig øynene hans er plassert i forhold til den pene nesen.

Døren går opp og overlegen kommer inn (hun har den grønne cordbuksen på seg i dag), stresset, men blid - som alltid:

Hei, hei, nå skal vi se om alle kjenner hverandre her,- det er vel bare så vidt, tenker jeg.. Da tar vi en liten presentasjonsrunde, ikke sant, vi begynner med deg....

Du forteller at du er relativt nyansatt på sykehuset og at du har ansvar for familieterapien. Du forteller også at du antakelig vil bli den som skal ha familien i familieterapi, "hvis det viser seg å være aktuelt", legger du ydmykt til, før mannen på din høyre side formelig river til seg ordet og presenterer seg kort som: "Rimborrud, avdelingsleder, sosionom!" før han setter de skarpe øynene på nestemann rundt bordet. Han vil åpenbart ikke kaste bort for lang tid på presentasjonsrunden. Nestemann er damen ved siden av. Hun har illrøde bukser med påsydd glitter og ser ut som om hun har rullet seg i en kasse med epaljetter. T-skjorten hennes er trang. Hun drar stolen omstendelig bort fra bordet, legge det ene benet oppå det andre, ser seg smilende rundt og sier at

"...alle her kjenner vel meg, men jeg heter altså Carin Svaen og er ansatt ved sosialkontorets barnevernavdeling her i byen. Vi har jo hatt atskillig samarbeid med dere her før, og selv om det jo av og til kommer noen nye fjes så, - men altså for å komme til denne spesielle saken her, - som jo er meeeeget spesiell og derfor..."

Her blir hun vennlig avbrutt av overlegen, som åpenbart kjenner både sine plikter som møteleder og sine pappenheimeres småpludrende stil, og neste mann får ordet til en "meget kvikk presentasjon" - som hun uttrykker det denne gangen. Alle synes nå ha fått med akkurat det poenget, og presentasjonene rundt bordet går slag i slag:

"Tone Rotmoen heter jeg og er assistentlege i utdanningsstilling her."

Tone Rotmoen har malt en søt, karmosinrød munn i ansiktet sitt,- ikke så langt fra sin egen.

Det ukjente ansiktet har stemme også viser det seg:

"Jeg heter Roar Thorvildsen og er lærer ved Sentrum ungdomsskole og har hatt Jean Roger på skolen de siste 3 årene."

"Jeg heter Leif Wangdahl og er klinisk psykolog. Jeg er ansatt halv tid på avdelingen og halv tid på poliklinikken.

"....og jeg er altså overlege her på avdelingen, - og for tiden også på barnepsykiatrisk klinikk her på sykehuset. I tillegg leder jeg poliklinikken og er medisinsk ansvarlig ved familievernkontoret i Storgata.

Jeg heter Jonna Rude."

Presentasjonsrunden er slutt. På arket har du tegnet en lenke som det gror noen stive blad ut fra. På lenken sitter det noen svarte fugler.

Overlegen gir ordet til barnevernets representant som allerede har tatt på seg brillene som hun har hatt hengende i et tau rundt halsen. Tauet bidrar til å forsterke inntrykket av hun ikke riktig vet hvor hun har ting. Nå fordeler hun papirene i den 5 cm. høge mappen i mindre bunker rundt på bordet, mens hun begynner sin beretning:

..ja denne saken startet vel egentlig for 4 år siden,- eller.. la meg nå se ..jo, det var for 4 år siden. Fru Trondsen henvendte seg til oss tidlig i mai og fortalte at hun og mannen hadde søkt om å adoptere et barn fra Sri Lanka, og at de derfor søkte om godkjennelse som forsterforeldre med tanke på adopsjon. Det gikk en tid før vår saksbehandler kunne ta saken, ikke minst på grunn av omleggingene i administrasjonen og - det må også nevnes - kommunale myndigheters manglende prioritering av barnevernet generelt, men altså, jeg dro på hjemmebesøk der som vanlig og hadde flere samtaler med ektefellene for å vurdere deres omsorgsevne og jeg regnet det for temmelig kurant, det er jo vanligvis ikke ...

"Da har du kanskje med den rapporten du skrev," spør Jonna Rude.

"Selvfølgelig! Jeg fikk tatt en kopi, men bare av resymeet, selve rapporten er jo relativt grundig da, og det ville ta tid å.....men altså for å spare tid og for ..!"

Carin Svaen lar siste del av setningen forsvinne i lyden av armer som strekker seg etter de sammenstiftede arkene hun lar dale ned omtrent midt på det store bordet.

1-0 til Svaen, tenker du.

Mellom Svaens utallige bisetninger siver det ut en dannet vestkantdames beskrivelse av et østkantpar. Paret fikk kontakt med barnevernet fordi de ønsket å adoptere et barn fra Sri Lanka i tillegg til den rønneren de hadde fra før. De måtte undersøkes og godkjennes som såkalt fosterhjem med tanke på adopsjon. Uten å bli opplyst om at alle opplysninger kunne brukes mot dem, hadde de åpenbart fortalt villig om et familieliv som av barnevernets representant tydeligvis ble oppfattet som mer frodig godt var. Enden på visa ble at den lille banditten - Jean Roger - ble henvist til familieavdelingen. Selve adopsjonsaken druknet i det velmente oppstyr omkring guttungen.

"Har alle lest ferdig?"

spør Carin Svaen undersøkende, - ivrig etter å komme i gang med sin videre fremleggelse av saken. Uten å vente på svar fortsetter hun:

..Nemnda avslo altså søknaden den 4/8 -86 med den begrunnelsen at familien burde få hjelp med Jean Roger før de vurderte adopsjon, og fulgte min tilråding. Jeg må si de tok avgjørelsen utrolig pent til å være så...hvor ble det av det papiret...der er det ....og jeg følte et visst ansvar for å hjelpe dem etterpå, og fru Tronsen utviklet etter hvert et tillitsforhold til meg, og fortalte da en del ting om familielivet som jeg må si bestyrket meg i at dette var ikke en familie hvor adopsjon kunne bli aktuelt... det hadde vært tilfeller av vold mot fru Trondsen, riktignok mens de enda var forlovet men det forekom fortsatt trusler og antydninger i den retning...Hr. Attom viste seg fra en mer og mer aggressiv side overfor meg og beskyldte meg etter hvert for både det ene og det andre og jeg fikk jo selv se at Jean Roger var meget vanskelig og at det virket som om fru Trondsen ikke greide å akseptere gutten, mens faren på sin side, ...kort sagt, hjemmet ble -etter nøye vurdering og i henhold til lovens § 18, vedtatt satt under tilsyn og fru Trondsen fortsatte å komme til timene og tok til slutt, ikke minst ved hjelp av en dyktig tilsynsfører, skjeen i sin egen hånd slik at gutten fikk kontakt med en ny psykolog her for en skikkelig psykiatrisk undersøkelse og det ble oppnevnt støttekontakt for Jean Roger men...

Akkurat idet Carin Svaens lunger er tomme for luft og hun motvillig har sett seg nødt til å trekke pusten for å få luft nok til resten av historien, skyter Jonna Rude inn et spørsmål:

"Kanskje vi skal høre psykologens rapport da?" foreslår hun.

Carin Svaen setter seg med et skuffet uttrykk i ansiktet.

Så er det Lars Wangdahls tur.

Han vil gjerne fremstå som en klok og seriøs fagmann, og legger derfor vekt på å snakke utpreget sakte. Han synes hente ordene opp fra uendelige dyp og med stor forsiktighet, hvorpå han danderer dem på bordet som var de uvurderlige potteskår fra en fjern fortid.

Først ( pause) må jeg si at kontaktevnen hans (pause) antakelig er intakt.

Som for å la denne gode nyheten synke inn i deg spesielt, ser han deg inn i øynene og fortsetter:

Jeg er ikke sikker men jeg tror det! Han kan ( pause) sette ord på lengslene sine, si noe om hva han tenker om fremtiden…

Det var likevel sånn at jeg måtte si at jeg ikke hadde noe med barnevernet å gjøre for overhodet å få kontakt. Selv da var han ekstremt lite tillitsfull.

Jeg har tatt en evnetest, en Rorchach og en Bender og skal bare her referere kort noen av mine funn:

Han leser nå fra sitt papir:

Jean Roger er en gutt som blir glad når han mestrer noe, men er veldig usikker på egne valg. I labyrinten blir han stående og ser spørrende på meg hele tiden. Gir jeg den minste indikasjon om retning, følger han det opp. Med positive reaksjoner fra min side blir han som et barn, viser voldsom glede.

Evnetesten er svak. Han har svært dårlig evne til strukturering og planlegging og mangler generelle informasjoner om verden. Mange av hans ideer om sammenhenger er barnslige og på grensen til realitetsbristende.

Benders presise krav tåler han ikke. Han blir fortvilet og perfeksjonistisk og går rett og slett i stå, hvorpå han nekter å gjøre mer.

Han avbryter opplesningen for å forsikre seg om at alle kjenner Bender. Alle nikker. Man kjenner da sin Bender.

Jeg ber ham tegne et menneske, noe han nekter blankt.

Rorchach's strukturløshet blir for ham en voldsom provokasjon. Han tør nesten ikke svare, men tør opp litt etter hvert som han forstår at alle svar er rette.

Jean Roger har lite fantasi og kreativitet. Han er tvangspreget og perfeksjonistisk og makter ikke å organisere sin egen verden. Han trues lett i forhold til aggresjon utenfra og selvtilliten blir borte. Løsningen blir en sterk idyllisering og flukt.

Det finnes opposisjon i ham, men den er lite integrert.

Realitetstesten viser en antydning til realitetsbrist...

"..ikke uventet i forhold til det kliniske materiale," sier Jonna Rude ettertenksomt.

..egoutviklingen er uhyre svak. Han har behov for å beskytte et umodent jeg, og har i det hele tatt en lite integrert, nesten fragmentarisk, selvopplevelse..

Jeg tror neppe det er en hjerneskade her.

Jeg tror han vil kunne nyttiggjøre seg egoppbyggende terapi!

Det er en alvorsfull, nesten andektig, stillhet rundt bordet idet Lars Wangdal med et klikk hekter papiret inn igjen i permen.

Assistentlegen, Tone Rotmoen, tar nå ordet og forteller at hun for sikkerhets skyld tok en muskeltest på gutten. Hun forteller at hennes funn er helt i tråd med det Wangdal er kommet frem til, men legger til:

...Jeg er nok litt mere engstelig for hans dypere kontaktevne. Han blir hos meg observerende, grensende til det fjerne.

Hans personlighet er også svært uintegrert og det vil ikke overraske meg om man her ser klare impulsgjennombrudd..

På kantina har de nå begynt å skramle med kaffekopper. Utenfor vinduet har 4 hvitkledde sykepleiere fra medisinsk avdeling satt seg i sola med baguettene sine.

Du blir avbrutt i dine funderinger av den pene læreren, som nå forteller at han har jobbet ved Sentrum barne- og ungdomsskole siden han tok eksamen ved lærerskolen, og at han har hatt Jean Roger i klassen de siste 3 årene:

...Jean Roger er, sånn som det ser ut for meg da, en elev uten skoleproblemer... skoleproblemer som vi merker ved skolen, mener jeg. Vi var i grunnen ikke klar over at det var noe problemer med ham egentlig og ble nokså overrasket når vi ble kontaktet av barnevernet. Sånn som det så ut for oss, var han nok ofte i fokus i klassen - han greier å bli i fokus på en nokså sjarmerende måte synes vi da...og trives med skolen så langt vi kan se i hvert fall...

Han er faglig sett en middelhavsfarer, nærmest, men arbeider godt når han interesserer seg for noe.
Han er, - og det sier de andre lærerne også, spesielt flink til å hjelpe de fremmedspråklige elevene....det hender nok han har blitt sur noen ganger når de oppfatter ting annerledes enn han forventer, det er så, men det varer aldri mer enn noen dager så er det glemt...
Han har lite pent å si om hjemmet og foreldrene, og har nok underholdt de andre en del med at han nå er sendt til "krymper" og den slags... ikke vet jeg hvor han plukker opp sånne uttrykk, men vi har vel tenkt det meste er for å tøffe seg litt, det er jo sånn i den alderen og...

Læreren fortsetter å beskrive gutten og hans tilværelse på skolen i en tone som om han beklaget at han hadde dårlige nyheter. Han blir av og til avbrutt av vennlige spørsmål fra de andre tilstedeværende om sitt forhold til gutten.
Han virker usikker og svett, men nekter å følge opp ledende spørsmål fra de andre angående guttens skoleproblemer. Han holder stribeint fast på at gutten ikke representerer et problem på skolen, men at han ikke kan vurdere gutten forøvrig, etter som han er lærer og ikke psykolog. Han beklager at han må forlate møtet før det er ferdig, på grunn av at han har undervisning.

Han slipper inn en surr av stemmer fra gangen idet han åpner døren for å gå.

Det blir stille en liten stund etter at døren igjen er stengt. Rimborrud sitter med den svære ryggtavlen sin mot veggen og vipper på den spinkle pinnestolen som knirker faretruende. Han har blyanten i munnen og et ertende glimt i øyet.

"Det er virkelig trist hvor fremmedgjort skolen er blitt", bemerker Lars Wangdal til slutt.

"Man kan altså nå gå i 3 år i en klasse, og med samme lærer, uten at noen oppdager at her er en elev med svære vansker..!"

Jeg tror ikke vi skal henge oss for mye opp i dette siste", sier Jonna Rude. Jeg kjenner faktisk godt denne spesielle skolen, og det er en holdning blant lærerne som nettopp går ut på at man skal konsentrere seg om fagene. Det er slik sett flinke og hyggelige lærere, men personlige problemer benektes temmelig effektivt. Særlig rektor vil ikke vite av den slags," sier hun med et smil som signaliserer at hun både forstår og så gjerne tilgir menneskene deres svakheter.

Selv sitter du å funderer på hvorfor du, og alle andre du kjenner, liker Jonna Rude så godt. Det er ikke bare det at hun er vennlig mot alle, hun utstråler en slags godslig kompetanse som forsikrer om at alt er under kontroll, tenker du. Av en eller annen grunn kommer du til å tenke på en historie du igrunnen ikke helt har forstått, om en jødisk rabbiner som, tvunget til å passivt å bivåne en henrettelse, oppfordret eksekusjons-peletongen til å skyte den dømte med så stor kjærlighet som overhodet mulig...

Du avbrytes i tankene dine av hun oppsummerer møtet:

...vi har her en sterkt forstyrret gutt...klart hjelptrengende... et uavklart spørsmål enda hva som er konstitusjonelt og hva er utviklingsbetinget.... vi har jo historien om mors depresjoner...

"..og anoreksiaen....." skyter Carin Svaen inn.

Jonna Rude er ikke den som lar seg avlede. Uten å ofre et sekund av ergrelse over å bli avbrutt, smiler hun bare vennlig og bekreftende til Carin Svaen mens hun fortsetter:

..og anoreksiaen ...og alt i alt er det vel slik av vi vanskelig kan avvise en familie som er så klart hjelptrengende, og vi kan vel si at dette er et av de gledelige tilfellene.. ( Jonna Rude ser på Carin Svaen med et anerkjennende uttrykk i ansiktet,)..der behandlingsapparatet har lykkes i å fange opp en hjelptrengende familie som ellers neppe hadde kommet i kontakt med behandlingsapparatet før det kanskje ville vært for sent...og det er jo fint at Tone her har sagt seg villig til å ta gutten i egooppbyggende terapi....og ikke minst må vi være glad for at vi har fått en meget velkvalifisert famileieterapeut som kan hjelpe foreldrene med deres....

Slik summerer Jonna Rude opp dette inntaksmøtet og får samtidig delt ut en passelig dose ros og vennlig opp-muntring til alle hun mener kan trenge det, før hun løper til neste møte.

Fem minutter etter sitter du på gress-plenen sammen med assistentlegen. Dere lar sola varme, nyter 2 halve rundstykker med gouda, og har mye moro av avisenes oppslag om Shabana Rehman som løftet Mulla Krekar for åpen scene.

Tilbake til artikler